> mottoer
Mottoer er et nytt rolle-element i Fabula. Det er ment å støtte opp under opplevelsen av at rollene er på Dragens vei. Mottoet skrives ned på rollearket. Det må løses før rollen kan gå videre på veien.
Rollen din får sitt motto ved at du velger fra listen, finner et i ei bok eller lager et eget. Så skriver du ei scene der rollen møter en person som sier noe rollen tar til seg som et motto. Det har ingen betydning hvor velskrevet eller tøff denne scenen er, så lenge den passer inn i verdenen. Om du finner eller lager et eget motto skal det godkjennes av meg før det kommer inn i spillet (jeg skal være snill her, men sørg for at det passer inn i verdenen: ingen sufflører).
Mottoet løses i spilling, ved at spilleren forteller hvordan rollen kobler sitt motto til noe som skjer, forstår hva mottoet egentlig betyr, og får en ny innsikt om sin vandring på Dragens vei.
Denne måten å gjøre det på er inspirert av de “pedagogiske paradoksene” vi finner så mange av i endel østlig filosofi og kampkunst.
Her følger noen lister med mottoer:
Gode råd fra kloke koner
Disse rådene kan brukes som mottoer på både treet, fossen og vindens trinn.
- Seieren ligger i hjertets rytme, ikke i armens styrke.
- Alle skogens trær står på ensomme bein.
- Krigerens vingeslag er sjelens vei mot nederlag.
- Den mette spiser frihet. Den sultne spiser brød.
- Sannheten er svak, løgnen sterk, og seieren fristende.
- Nettene er lange for den som skaper seg troll.
- Hjertet har røtter, men er ingen skog.
- Den selvgode ler av andre, men fyller seg selv med feil.
- Gå aldri hjem, gå alltid frem.
Treet
Treets trinn handler om jord, styrke, stødighet og nøkternhet. Dette er krigerens trinn. Alle krigere på Dragens vei må ta dette trinnet først.
- Ingen kriger kan vinne en krig.
- Seier i kamp og krig kommer til de med svake hender.
- Når våpenet senkes kommer motet til syne.
- Den lojale er uskyldig, men hans sabel er skarp.
- Den kloke kriger kjemper for freden, ikke mot sin fiende.
- Ingen husker helter som døde i forsvaret av hus og hjem.
- Når du kjemper må du dø.
- Veien brenner! Natten dør! Tenn ditt bål uten glør!
- Sabelen skiller natt og dag. Natt og dag kan ikke skilles.
- Saberlen tar ikke liv, den gir død.
Fossen
Fossens trinn handler om vann, sanser, bevegelse og lystighet. Dette er jegerens trinn. Alle jegere på veien må ta dette trinnet først.
- Smil når du kjemper. Det er viktig å smile.
- La gråt og latter være ditt vern mot skjebnens overmakt.
- De svake er listige, de sterke er brautende, vær svak og sterk.
- Følg sporene til den som går vill, så finner du skogen.
- La vær og vind styre deg. Ikke styr deg selv.
- Styrk din tro på stier som fører feil.
- Livet er et møte mellom det du vil ha og det dagen gir deg.
- Hvil når du kan. Kjemp når du må.
- Forandrer du deg, forandres du ikke.
- Kjærlighet, svakhet og dumskap er veien!
- Alt er virkelig. Alt er løgn. Den våkne har dypest søvn.
Vinden
Vindens trinn handler om luft, sjel, sang og tenksomhet. Dette er gjøglerens trinn. Alle gjøglere på veien må ta dette trinnet først.
- Alt er erobring eller fangst når sjelen spises av angst.
- To viljer har ditt sinn: du vil fanges og du vil være din.
- Fanger du friheten vil den dø. Slipper du friheten dør du selv.
- Ensom fugl møter storm der flokken finner ro.
- Veien gir ingen motstand. All motstand er din egen.
- Tillit er veien til svik. Fyll ditt hjerte med tillit.
- Din vei er alle veier, alle skritt og veivalg, alle syner menn kan ha.
- Sinnet synger, hjertet mumler. Åpne munnen for verden
- Brenn vettet! Frys følelsene! Gi deg skade til du heles!
- Ordene er falske spor. Gå der stillheten taler.
- Kjemp uten å kjempe. Tenk uten å tenke.
Gløden
Gløden handler om ild, mot og kraft, forening og forandring. Dette er et trinn som utløser nye egenskaper i rollen. Hvilke egenskaper bestemmes for hver rolle, utfra glødens egenskaper og testen rollen går gjennom.
Før ei rolle kan ta glødens trinn, må den mestre både treet, fossen og vindens trinn. Gløden oppnås gjennom en personlig test rollen selv må skape seg. Typisk for testen er at rollen oppsøker ensomheten og utfordrer seg selv på en grunnleggende måte. Eksempler: rollen sulter seg til hallusinasjoner, lytter til elva sin sang, studerer svalens flukt, lever i fjellet gjennom alle årstider. Testen er ekstrem og setter alt annet til side for rollen. Kjærester, barn, venner og forpliktelser blir etterlatt mens testen pågår. Verden betyr ingenting for den som er på veien.
Hvordan vekke gløden i rollen din
Når din rolle prøver å vekke glødens i seg selv, settes den midlertidig utenfor spillet. Du får en annen rolle å spille mens testen pågår. Så skriver du en fortelling om hva rollen gjør og opplever som sin test, og hvordan gløden vekkes i den. Fortellingen trenger ikke være lang eller veldig godt skrevet. Den må bare passe til verdenen og si noe om hvordan rollen utfordrer seg selv på en grunnleggende måte.
Første trinn: få de tre første nivåene på veien: treet, fossen og vinden.
Andre trinn: poste fortelling om hvordan dragonen oppdager “gløden”
Skriv gjerne en fortelling inspirert av østlig filosofi eller kampkunst (se f.eks. posten om Zen-koaner). Når fortellingen postes ser jeg gjennom den og foreslår konkrete endringer, eller en fortsettelse som leder videre mot gløden, og så vil jeg kanskje gi deg noen utfordringer som avslutter det hele.
Det er meningen at alle skal komme på gløden innen kampanjen når sin finale, så vær ikke redd for å skrive en fortelling som er for dårlig. Sammen vil vi finne en vei til gløden for rollen din uansett.
Tomhet
Dette er det endelige trinnet på Dragens vei. Det handler om eter, ånd, liv og død. Det finnes ingen regler for hvordan rollen oppnår dette trinnet. Det blir ikke gitt noen tips om hvordan rollen kan oppnå tomhet, om spilleren ønsker det.
30/04/2008 kl. 11:40
Kniv har vært leiemorder i sitt tidligere liv. Altså er ikke moralitet hans sterkeste side.
Når Kniv undersøkte brakkene i Miragur by ble han minnet på sitt tidligere liv. De sluskete tyvene som alltid er ute etter å tjene litt raske penger satte hans moral på prøve, selv om han motsto fristelsen er han fortsatt en person som er preget av sin fortid. Så når det kommer til å snakke sannheten og gjøre “tvilsome” avgjørelser for seierens skyld er dette kansje ikke hans sterkeste side. Da han kom over en løs planke i rommet sitt på vertshuset Hjelmen, kikket han ned og fant noen støvdekkede skriftruller.
Siden Kniv selv ikke kan lese fikk han sin forlovede Migga til å lese de høyt for han. Migga begynte å lese litt hakkete ettersom det var flere ord og setninger som var blitt visket ut etter alle de årene som de hadde ligget under gulvet. Blant alt Migga leste var det kun en setning som Kniv reflekterte over:
- Sannheten er svak, løgnen sterk, og seieren fristende
(nytt motto registrert, hilsen Tomas)
04/05/2008 kl. 16:17
Alt er mørkt, det eneste lille lyset synlig på mange sjømil er den lille gløden fra pipa hans, til og med stjernene virker usynlige i dette mørket. Han lukker øynene og hører vind i seilende og sjøbrusen i det den slår mot skroget på den store 2 masteren. Men hva er dette” tenker han, han ser bortimot 10 små lys 5 pilskudd fra båten, det kommer nærmere og nærmere og de blir fler og fler. Det kan ikke være… “ALARM” Roper han med den litt skjærende og utforutsigbare pubertetstemmen sin. “ALARM.” Det blir tent lys, han sitter ovenifra og titter ned på det lille virvaret av sjømenn sånn som han har sette mange mange ganger før, fra den høyeste masten.
Også blir det ro. Alle står spent og venter. han kan høre Treverk som knirker, akkurat som de bøyer seg for denne digre skikkelsen som går elegant ut fra Kaptein-lugaren.-Han går ikke som en pirat. Han har gyllet brunt hår, og ser mett og utvilt ut, i hånden har han en Sabel og et banner med Deum Bellum´s tegn.-Han ser ikke ut som en Pirat. Han taler høyt bestemt i det fiendeskipet bare er 10-20 meter fra vårt skip-Han taler ikke som en pirat. Så hvem er denne Karen tenker jeg? jo, det er min Far, Dond Vollkjempe. Alle venter, har stillhet en egen lyd? I såfall hvis den har det vil det nok det høres ut som dette. Og etter stillhet… STORM!! Det siste han hører imens han klatrer nedover tauverket er “LA VÆR OG VIND STYRE DEG. IKKE STYR DEG SELV”
ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆHAEEEEEE!! Jeg bråvåkner. Svett og med trukket sabel står jeg utpå gulvet. Hva faen?? Det drypper blod fra hånden min, og på gulvet på Den steilende Slaraff Står det følgende i blod: “la vær og vind styre deg.Ikke styr deg selv” Grall kommer inn, møter blikket mitt og like handligs lammet som alltid står han fremfor meg. jeg hjelper han “natta” jeg smeller døren til mine gemasjer hardt igjen, smatter litt på ordene som min far sa den mørke natten han forlot denne verden , og slukner!
(Godt! Nytt motto er registrert)
07/05/2008 kl. 20:37
Gralls bønn.
Grall Bjønndødar ligger og ser i taket på den pladask strukkne himmelsengen. Her har han tilbrakt sine to mest fantastiske dager noensinne med tvillingene Sia og Sie. Men det han har på tankene nå her helt annet enn fantastisk, bare for kort tid siden fikk Grall høre om sin leder og sin gode venns død, Condor Storhjerte, også kjent som Mastodonten. Røykmesteren Xi-Haq var den som hadde drept han. Grall visste ikke helt hva han skulle tro eller føle.
Hoffmarskalken i Miragur hadde beordret dem til å drepe denne mannen, men det hadde vist seg Xi-Haq kjempet mot Nekromah også, hvertfall mot marerytterne. Skulle Grall hevne sin venn eller legge bitterheten til side og prøve å oppsøke denne røykmesteren og søke hans hjelp.
I løpet av de siste tre ukene hadde Grall mistet tre av sine av sine gode venner, og han visste ikke hvor mange flere av sine venner han orket å se falle. Han visste ikke om han kunne finne det samme vennskapet og lojalitet i de nye medlemmene i gruppen. Jubel, en kriger fra Gule, tydlig en god kriger, men han var en dårlig lagarbeider så langt. Det andre nye medlemmet var Barron, også kalt Pilt, en kjapp rakker på tretten år. Men han turte knapt å seg deg i øynene uten å skvette i buksa, og en trettenåring var ingen å søke råd hos.
I sin fortvilelse foldet Grall hendene å ba en bønn i Gloriens navn: ”Allmektige Frelser! Jeg ber om råd i en dyster stund. Hvordan skal jeg forsette å kjempe for en sak, når alle jeg kjempet for og med er borte? Gi meg styrke til å fortsette min kamp mot det onde, og lede de gjenværende av gruppen på rette stier!”
Knokene til Grall var blitt hvite, og øynene våte. Han hadde lukkede øyne og han så sine avdøde venner for seg. Han så for seg de gangene Vicus hadde spilt ”Tjosak og Dragen”, og Condor som hadde ledet han i kamp, alltid med livet igjen. Grall smilte litt når tenkte på alle de stundene de hadde hatt sammen. ”La gråt og latter være ditt vern mot skjebnens overmakt”, sa Grall. Og ble overrasket over hva han hadde sagt, men forsto raskt hva som hadde skjedd. Den Allmektige Frelseren hadde hørt hans bønn, og svart gjennom hans kropp. En ny glød vokste opp i han, og hatet til Nekromah vokste i han som aldri før.
”La gråt og latter være ditt vern mot skjebnens overmakt”, sa han igjen, bare høyere og sikrere, denne gangen var det han som snakket selv.
(Fint stykke! Motto registrert.)
07/05/2008 kl. 22:18
Han ser seg om. Det er mørkt. Rolig lar han sin høyre hånd gli over gonduldolken han har i belte. Han er i fare nå, og han vet det. “De kommer til å finne meg snart. Hvordan i skyggeriket klarte jeg å komme opp i denne knipen”, tenker han mens han forsiktig begynte å åle seg langs veggen han ligger som klistret til. “DER ER’N!”. Han stanser brått. Et tidels sekund senere kjenner han en intens smerte i høyre skulder. En kviv hadde truffet han, og stod nå rett ut av huden som et tegn på hva som var i vente…Kamp. Med en enorm kraftanstrengelse dro han dolken ut av skulderen. Med den andre hånden trekker han gonduldolken fra beltet. Han trer sakte frem i det svake lyset fra mitten av rommet, mens han tenker: “Når du kjemper, må du dø”. Så stormer han lydløst frem.
(hmm … dette mottoet vil du bare få dersom du skriver om: en annen person må gi mottoet til rollen. Trykk på “Rediger” for å skrive om)
08/05/2008 kl. 13:34
På 4 nivå i Jubilanten sin festning sitter Kniv ved ildstedet å roterer dolken sin sanseløst rundt fingerene. Dolken gjør den samme elegante bevegelsen fra den ene siden av hånden til den andre, Migga sitter på sengekantet og betrakter Knivs profil i de flakkende skimmerene fra ilden.
Hun kan ikke unngå å se en forandring ved ham, han har vært urovekkende stille siden han hjemkomst fra Loreimas.
Miggas fornemelser hadde pleid og være ganske presise når det gjaldt Kniv. På hele hjemveien til Miragur var det som et helt nytt perspektiv på livet hadde kommet til han, en ufornektelig innsikt av dype dimensjoner. Iallefall var nå tilstedetværelsen hans her ved ildstedet noe langt mektigere og mystisk. Kniv følte det som at skjebnen hadde inhentet han. Kunne det være et sammentreff med hans funn av Ibenholdt staven, de forferdelige skyggemesterene, hans møte med Ti-Sakh og til sist men ikke minst samtalen med Abersen?.. Nei det kunne ikke være det, iallefall føltes det ikke slik. Abersen hadde nevnt et land i nord, en by kalt Januse… Januse..
Slik skulle det bli, hans vei var klar. Han skulle søke dette land i nord og få svar på alle sine spørsmål. Han snudde seg mot Migga og så henne dypt inn i øynene. Et slikt stumt blikk var mer oppklarene en hva noen kunne fortalt henne. Hun visste dypt inne i seg at Hennes forlovede måtte reise. Hun så på ham en tåre eller to rant nedover de røde skinnene hennes, men et forståelsesfullt lite smil gjorde alt lettere for Kniv.
Dette er bare starten på ferden til Kniv ville likt å få litt respons før jeg avslutter hele greia. Vet at jeg skal ha med det med væpner osv, men jeg vil ta det i 2 deler for øyeblikekt.
______________________________
SVAR: Vel, først og fremst så går du frem i tid, og det er ikke helt greit. Truls gjorde det samme, men da kunne jeg endre planene for neste spilling. Du skriver dere helt tilbake til Miragur, og hopper vi dit forsvinner for mye jeg har liggende å vente på dere nedi Loraimas. Enten kan du skrive om, eller så må du vente med å få denne godkjent inntil Kniv er tilbake i Miragur.
Og bortsett fra det foretrekker jeg at dere poster motto-fortellinger i ett, og at de ikke er alt for lange. vil du skrive en lang fortelling kan du gjøre det som en egen post, og så kan du poste den delen som gjelder mottoet her, i kortform.
12/05/2008 kl. 01:19
Anzon Abersen er tilbake fra Silasis og faren hans, gamle mundur Abersen benytter sjangsen til å ha en fekteduell med sin yngste sønn. Etter litt fram og tilbake og litt “kling,klang,klung” vinner far over sønn.
“Du har forbedret fekteferdighetene dine Anzon, men husk…INGEN KRIGER KAN VINNE EN KRIG”
(Ypperlig! Flott at du lar faren komme med det! Nytt motto registrert!)
13/05/2008 kl. 16:41
Kniv blandt alvene (GLØDEN)
Kniv lastet utstyret sitt på den tapre slaraffen “Snik” i ly av nattemørket. Hvor skulle han?.. Han hadde iallefall en anelse hvilken retning det skulle være.. Han krysset ukjente landeveier, brede bekker, høye fjell og dype daler. Slaraffen Snik virket førnøyd, han ble godt stelt med og det var nok av mat.
Da de en kveld kom til utkanten av en stor skog bestemte Kniv seg for å stoppe for kvelden. Han lagde en liten gapahauk til seg selv og la et tykt pledd over Snik.
Han ruslet inn i skogen for å prøve å finne litt tørt ved han kunne bruke for å holde det lille bålet han hadde laget i live. Tilsynelatende var det lite tørt ved å finne ved skoggrensen så han gikk videre inn i skogen. Den klare himmelen ble med et dekket til av enorme trær Kniv ikke hadde sett maken til. På veien plukket han opp forskjellige sopper og urter som han tenkte kunne bli et romslig måltid for ferden hans senere. Han hørte rasling fra buskene og knirking fra trærne, dette må være en utrolig gammel skog tenkte Kniv mens han vandret innover i skogen. Det ble mørkere og mørkere men Knivs skarpe øyne ble ikke påvirket av dette, han sanset at noen iakttok han trærne bøyde seg truenede over han da han med et merket en spiss gjenstand i nakken. Kniv stanset momentant, han våget ikke snu seg å se overfallsmannen bak seg. Flere grønnkledde folk trådde frem fra busker og trær fremfor han.
Kniv våget nesten ikke puste, en spesielt flott grønnkledd skikkelse tok et par skritt fremover mot Kniv. Han ga et kort vink, mens han så akkuratt over skuldren til Kniv. Smerten fra nakken ble borte og mannen, eller var det en mann,? festet blikket i Kniv. Han målte kniv fra bakken og opp, til slutt spurte han litt hakkete: – H.,ve,,m ,e,,r,,,d,,u,, ,o,,g,,h,va,,gj,ø,,r,d,,u,h,,er,
Kniv oppfattet dette som et spørsmål og svarte høfflig at han var Kniv fra noktur, og at han var her på vandring.
Alt ble mørkt…
Da Kniv kom til seg selv var han inne i et lite rom laget av tre. Han så seg rundt, et lite vindu var det der. Kniv kom seg på alle fire og krabbet bort, han stakk hodet ut og hoppet skremt bakover. Han var oppe i luften i en liten trehytte! Forskrekket over å være fanget i en hytte kansje 10-15 meter over bakken satte han seg opp mot veggen.
Det gikk uker, kansje måneder, det var først for 3 dager siden han hadde begynt å ripe hakk i veggen for å holde tellingen. Han fikk 2 måltider om dagen av en grønnkledd kvinne som ikke sa stort og ikke svarte hun på noe av det Kniv spurte om. De første ukene hadde han vært desperat og fortvilet, men nå holdt han roen ved å trene og meditere. Denne situasjonen ga Kniv både disiplin og rutiner. Det var den natten da Kniv akkuratt hadd risset in den hundre og førtiandre hakket i veggen at 2 grønnkledde folk kom in og hentet han.
Han ble nå satt til arbeid i skogen under streng bevokting. Gjennom alle sangene han hadde sunget uten spesiell insikt kom han på de mystiske alvene og gjenskjente disse folkene som dem. Dette ga han en umiddlelbar ærefrykt og han arbeidet uten spørsmål med frykt for livet.
Nå som han var ute under arbeid kunne han betrakte alvenes form for livsmåte, han ble mer og mer fanisnert av deres livsyn og kultur. Den disiplinen og rutinen som han hadde klamret seg til i trehytten virket ynkelig i forhold til alvenses, og han ble inspirert. Uker paserte og blikkene til alvene virket mindre fiendtlige ettersom de ble vandt til å ha Kniv rundt seg. Kniv betraket alvekrigerne i trening og plukket gradvis opp tungemålet deres. Han var nå blitt plasert i en egen hytte, han kunne gå og hvile som han selv ville nå og han førnøyd.
Det var en spessiell alv som Kniv hadde knyttet et såkalt vennskap til, hans navn var Hürin og både en personlig vokter og lærer i Knivs øyne. Måten alvene utnyttet, stelte og bevarte naturen på ga Kniv et helt nytt perspekiv på livet. Alle var høflige mot hverandre og skulle det oppstå en uenighet oppsøkte de lederen, som skulle dømme rett og galt. Og dette var alle førnøyd med. Maten alvene ga han hadde en eller annen kraft ved seg, iallefall var nå både synet, hørselen og de andre sansene hans forbedret. Han begynte å dele alvenes kjærlighet til skogen, som om han var en av dem. Hver natt sovnet han til alvenes sang og drømmene hans var fylt av ro og glede.
(jeg har ikke lest dette nøye, siden det er litt for tidlig med gløden-reise for Kniv enda. OG: jeg vil dere skal poste gløden-fortellingene som egne poster, ikke som kommentarer her. Lager en egen kategori for det nå)
13/05/2008 kl. 22:08
En svak styrke
Herjir ankom hjembyen sin Birienk på en liten visitt han hadde planlagt en stund nå. Han hadde ikke sett sin far på mange veksler nå, og savnet ham veldig.
“Min sønn, endelig er du tilbake”. Herjir omfavner sin far i glede. “Jeg har kommet for å vise deg hva jeg har lært på mine reiser far. Du vil se hvor dyktig jeg har blitt med sabelen du ga meg, sabelen Dødsfrykt”. Jonus ser på ham og sier: “Sønn, la oss se hva du har lært”. Duellen er iferd med å begynne og Herjir har masser av selvtillit. Jonus bykser frem i et voldsomt angrep. Herjir blokker elegant og smiler til sin far. De sloss en stund, men så slenger Herjir Dødsfrykt rundt seg og bruker farten og styrken til å slå sabelen ut av hendene på sin far.
Herjir smiler igjen, og han tenker at hans far må være meget stolt over hans ferdigheter med sabelen. “Far, hva synes du?”. “Min sønn, du har lært deg å bruke rå styrke og fart. Dette er vel og bra, men husk: Seier i kamp og krig kommer til de med svake hender”.
(Flott! Motto registrert)