Han setter seg, og lener stokken inntil veggen. Kruset med varm kryddermjød holder henda hans varme. Rodilia ligger høyt i fjellene, ved karavaneruta over til Elem. Vårvinden er kald her oppe. På sletta nedfor huset hans råder kaoset. Karavanene har samlet seg der, i påvente av at fjellpassene skal bli farbare. Hver vår er det samme kaoset. Roping og skriking, slagsmål og piskesmell, telt og vogner om hverandre i en leir som svulmer opp til en by på størrelse med Golisis.

Sjaur smiler. Den digre mannen med det tynne håret slurper litt kryddermjød. De tjukke fingrene hans ligger som gamle røtter om kruset. Søster Zakia kommer ut med brød og ost, setter seg på benken ved siden av. Bemerker at Sola-karavanen har fått den beste leirplassen i år, ved vadestedet til fjellveien. Sjaur nikker, slurper mjød.

Han vet at mannen som eier Sola-karavanen er en fjern slektning av pompadur Sol i Januse, herskeren over det fanniske pompadurium. Sjaur var aldri mye i Januse, men han kjenner historien, og vet hvilke avtaler Anzon gjorde med adelen der oppe. Det var Anzon som godkjente utvidelsen av pompaduriet også, så det til slutt omfattet alt land fra nord i det gamle Dar Oksis til syd i Aberdal. Et mektig rike langs Tempelsjøens vestbredd, med Sol-slekta på tronen i Januse.

Like mektig er riket som den gode Olerion bygde opp, som gemal til madamen av det storbabelske pompadurium. Det omfatter alt land tidligere under Folkerepublikken og Storpotentatet, og det tidligere tyranniet Birienk, med sønnen til helten Olerion som pompadur i Babel Magna. Sjaur smiler ved tanken på Olerion, som ble så mye dyktigere til å styre tunga si når ansvaret ble hans. Det var en sterk forandring, kanskje den sterkeste noen av de gamle heltene gikk gjennom etter krigen.

Han slurper i seg litt mer av den dampende mjøden. Søstra kikker på ham. Det er hennes sønn som sitter på tronen i Rodilia nå. Sjaur ble aldri gift, så det var riktig å gi lenet til hennes yngste. Han var ivrig på å ta over, og har vist seg dyktig. Og han har gifta seg godt, med ene dattera til Fana og Arraz, ei kvinne med bein i nesa, akkurat som mor si. Hun var ikke av blått blod, men likevel var hun et godt valg for å bringe slekta videre.

De dro forbi her sist vår, Fana og Arraz. De kom rullende i ei kjerre med to slaraffer foran. Sjaur fikk overtalt dem til å ta imot to auroker som trekkdyr, så de kunne komme seg over fjellene. Han hadde spurt Arraz hvorfor de dro vestover, om det var nye eventyr som lokket, men Arraz hadde rista på hodet. Han ville finne fred, sa han, en fredelig liten plett med Fana, der ingen kjente dem og stilte krav om heltemot og klokskap utenom det vanlige. Sjaur red sammen med dem opp til det nordlige østpasset, og så dem trille over til Vesterlandene i en rød solnedgang.

Jaja, det var i fjor. Siste gang han så noe til de gamle heltene. Han kom vel ikke til å se noen av dem før han døde, så det var over nå. Solnedgangen over Fana og Arraz var en fin avslutning. Å sitte på en stol i solveggen, med et varmt krus i hånda, var en fin avslutning. Livet hadde fart fint med ham, selv om han aldri fant ei kone å leve med.

Zakia reiste seg, strøk bror sin over kinnet, og gikk inn for å lage mat til dem. Sjaur så etter henne, smilende. Så søkte blikket hans opp mot Roggas, det svarte fjellet som reiste seg på andre sida av elva. Det stod slik det gjorde da han var liten. Da far hans levde.

Sjaur sukket. Han kunne leve med det han hadde; de sterke minnet om vennskap smidd i fred og fare, og minnet om heltemodig kamp mot ondskap. Han kunne leve med det, og et varmt krus kryddermjød.

Arraz undertegner skriftrullen og lener seg sliten tilbake i stolen sin. Livsverket hans er ferdig. Arraz vei er endt. Tidligere på dagen gjennomgikk han en rite med Maktringen der han ble renset og ekskludert fra ringen. Han føler seg lettet. Endelig er Døden ute av ham. Han føler seg også svakere. Trollkreftene som hadde levd i ham i lange tider er nå plutselig borte. Han er ikke i nærheten av den mektige mannen han var. Men det som ligger Arraz tyngst om brystet, er den tommheten som fyller ham. Den tommheten som hans næreste venner fylte. Det de hadde til felles er nå borte. Det eneste som er igjen er historie. Arraz føler at han nå har gjort sitt. Etter at Nekromah var nedkjempet var Arraz skjebne fullført. Han har skrevet ned hele sitt liv med alle sine erfaringer. Han har fått med seg alle de utfordringer og opplevelser som han og hans ring møtte på. Det skal ikke være en biografi, men en kilde om alt som finnes. En kilde som kan hjelpe verden om noe lignende vil oppstå i fremtiden, og Arraz liv er bare en rød snor.

Familien står ute på tunet. Arraz ser stolt på sine barn og det er vanskelig å holde skikk på de emosjonelle følelsene. Humus er stor og sterk, en ekte krigsleder som egenhendig har nådd sin posisjon som hærleder. Aviar har overtatt Arraz plass i Maktringen, og det på grunn av hans visdom og dype kunnskap i kreftene. Akvar har alltid vært et bindeledd mellom sine brødre, og er den som ligner mest på Arraz. Til gjengjeld er Arraz og Fanas unge datter, Annia, mest lik sin mor. Hennes humør og frodige skjønnhet er uten like, og det blir tungt å forlate dem alle. “Husk hva dere har lært av deres foreldre, og utforsk livet videre selv. Se deres muligheter, og ikke deres begrensninger, og vit at vi elsker dere høyere enn noe annet” sier en rørt Arraz og lar blikket vandre over hver av dem etter tur. “Humus, vær djerv og modig, og led dine menn på beste måte. Du Aviar, må lytte til dine ringmedlemmer og styre Abersen etter hva som er det beste for folket. Finn de gode sidene i dine ringmedlemmer, og la alltid Ninjal lede deg. Akvar, gi dine brødre råd og lytt til dem. Dere er sterke, og glem aldri å passe på deres søster. Jeg vet du mener det godt Humus, men behersk deg og prøv å ikke jule opp hennes beundrere. Jeg kunne ikke være mer stolt av dere enn det jeg er, og dere skaper trygghet i mitt sinn”. Arraz og Fana kysser og klemmer dem etter tur, og Arraz gir dem sine kjæreste eiendeler. Humus får Maktens Lys og Dødens Skjold, Aviar får Atatax manestav og Akviar får Arraz Vei. Fana gir Annia ringen Arraz smidde til henne i begynnelsen av deres store forelskelse, og det blir et følelsesmessig farvel. Barna står og vinker etter deres foreldre helt til de er ute av syne.

Fana og Arraz sitter på den lille vognen sin, og slaraffene går en rolig gang. Ekteparet klemmer seg inntil hverandre og kysser. “Så hva nå?” spørr Fana, og Arraz ser ned på henne. “Nå skal vi dra til et sted jeg alltid har lyst til å vise deg” sier Arraz, og vognen fortsetter rolig mot solnedgangen…

Nå er vi kommet til avslutningen av denne “Dragens vei”-sagaen. Rollene er blitt ultramektige, og står overfor en vanvittig tøff fiende. Verden ligger i vektskåla. Alt fritt liv kan ende her.

Jeg tar sikte på å spille:

- Tirsdag 9.juni
- Onsdag 10.juni

- Helga den 12-14.juni

Disse datoene er nå banket! Jeg håper ALLE er med!

- HELGESPILLINGEN -

Helgespillingener enden på hele sagaen om disse rollene.

Vi drar ut fra byen fredag ettermiddag og vender tilbake søndag kveld. Regner med at dere fikser mat og drikke for hele helga. Vi kjører strengt edruelig, som alltid, og dere trenger å ta hensyn til at jeg ikke spiser vanlig mel (pizza og pasta er ut). Jeg tar med egen erstatning for brød, så akkurat det trenger dere ikke tenke på.

Det blir omtrent 10 spilløkter i løpet av helga. Tror jeg kommer til å sette opp spillingen i fire hoved-deler:

- 1 og 2.økt: sosial spilling i Aberdal, kjæresteri, feiring av heltene, forberedelser til det endelige slaget

- 3, 4 og 5.økt: rekognosering rundt og i Det Nekromantiske Pompadurium, møte med noen av Nekromas tjenere

- 6,7 og 8.økt: det endelige slaget, Maktringen mot Nekroma, alt avgjøres

- 9 og 10.økt: etterspill med nytt liv eller totalt slaveri

Har ikke bestemt hvordan jeg legger opp hver enkelt spilløkt, men det blir nok noe som ligner på det vi hadde i storspillingen i høst. Det fungerte jo bra.

Jeg håper dette skal bli en pang-avslutning på sagaen vår!
Gleder meg til å se hvordan det hele ender!

Lykke til med eksamener!

Jeg har gått og kjent på dette ei stund nå, og nå klarer jeg ikke ignorere det lenger; jeg føler at vi har for mange dårlige spillinger, spillinger der dere blir sittende passive og ikke får delta eller påvirke nok.

Det er utelukkende mitt ansvar denne gangen. Vi har en kampanje som har tatt rollene inn i et felt som er altfor dårlig gjennomarbeidet av meg, systemmessig. Dette fører til at vi blir fanget i uinteressante scenarier der hverken dere eller jeg vet hva som kan brukes. Det ender alt for ofte med at rollene blir kneblet, og at samspillet lider. Det er dritkjedelig, mener jeg.

Så det må endres! Det blir ingen spilling neste onsdag. Jeg vil bruke resten av denne uka, og hele neste uke, på å gå gjennom dette og lage noe som gir initiativet tilbake til spillerne, slik at dere igjen kan ta informerte valg, med rolle-ressurser dere kjenner effektene av å bruke, og som er så godt balansert at jeg kan slappe av i forhold til det og fokusere på det som gjør spillingen morsom.

Systembiter jeg må gjennomgå:

1. Heltepoeng: skal de brukes som nå, eller endres til en mer defensiv utgave (a’la en god versjon av blodpoeng)?
2. Særkreftene; de må defineres tydelig, med klare virkeområder og effekter, slik at dere har større mulighet til å bruke dem
3. Ringritene; dere må få en oversikt over vanlige ringriter, slik at dere kan orientere dere lettere i dette
4. Trolldommene: må defineres bedre, slik at dere kan ta informerte valg i bruken av dem
5. Kraftpoengene: bruken av disse må justeres, og jeg må sette opp tabellen for bruk, slik at dere ser hva dere kan gjøre for hvor mye poeng
6. Mesterferdighetene: må “spesialiseres”, slik at de får en sterk plass i systemet
7. Kosmologien; må utarbeides i større detalj, og deles opp i moduler, slik at det blir lettere å gi dere tilgang til nødvendig informasjon om verda og kreftene i den

Om dere har innspill å komme med i forhold til dette; forslag til endringer jeg bør gjøre eller tillegg jeg bør ta med, så si fra her. Alle forslag mottas med takk!

Ninial har startet sin regjeringstid i Grønndal, under Medaljør Anzon Abersen.

Grønndal er en skogdekket dal mellom fjellene, med noen åpne glenner og et vell av bekkefar. Øverst i dalen står ei høy og tabubelagt  klippe, bærende et sirkelrundt platå høyt over skogen, der ett eneste tre gror; en gylden.

De siste månedene har alver strømmet til Grønndal, for å søke ly under fyrst Ninials beskyttelse. De er utskudd fra skogene i nord, og var i utgangspunktet skadeskutte sjeler med en tendens til å krangle. Men dette endrer seg når fyrstens gode venn Ram, under fyrstens innsettelse, legger ei kjærlighetens sfære over alle, og heler de som bærer sår på sinnet.

Ninial tenkte at han skulle lage seg  et mektig trehus. Han har sett seg ut en treklynge midt på glenna der festen ble holdt, med utsikt sydover i dalen og en kort bakke ned til ei lita elv. Han vekker trærne i en rite og vil forme dem, men så kjenner han at Ram har skogens ånd, og at det vil være et overgrep å gjøre dette. Skoger er følsomme, det vet han, så han lar kreftene fare, i frykt for at det vil skade skogen om han befaler den å gjøre som han vil.

Han ergrer seg selvsagt, men så summer han seg. Ninial tenker at han kan invitere sin venn til å bo der sammen med ham, og at de sammen kan forme et vakkert treslott i fyrstedømmet Athole …

Mot slutten av en hard arbeidsveksel i Taggene, bestemte Olerion seg for å by et par av hans aller fattigste arbeidskollegaer på et bedre måltid på Skjoldet vertshus. De ankom Skjoldet skrubbsultne og tørste! Gleden var derfor stor da Fana raskt fant dem et bord, og kom bort med svære mjødkrus og røkt kjøtt. Olerion hadde kastet trolldom på de skitne arbeidsklærne deres, slik at de nå så ut som relativt fine klesplagg. Kollegene takket Olerion overstrømmende for hans generøsitet.

Stemningen steg i takt med mjødinntaket. Olerion spanderte runde på runde, ikke bare på kollegene, men på hele kroa! Etter hvert som stundene ble mørke, følte Olerion for litt dans og sang, og fikk tak i Jubel. Det ble en hei-dundrendes fest! Folk strømmet til vertshuset for å ta del i moroa.

Olerion lot ikke sjansen til å benytte seg av sine mesterlige flørtekunnskaper gå fra seg, og hadde raskt en liten forsamling av villige damer rundt seg!  Han mistet imidlertid raskt interesse for disse kvinnene, da den vakreste skikkelsen Olerion noen sinne hadde sett, entret rommet.

Olerion så hvordan andre menn ble målløse over hennes hår,hennes bryster og hennes elegante gange gjennom rommet. Det varte ikke lenge før hun var omringet av ivrige menn.

Olerion kjente en sterk tiltrekking til den vakre kvinnen, men det var noe underlig ved henne. En utstråling som uroet ham. Så slo det ham! Hun var, som Olerion, i besittelse av monsterets kraft!

Hun må ha kjent kraften i Olerion også, for hun snudde seg brått og møtte blikket hans. Øynene hennes var de vakreste Olerion noen sinne hadde sett; grønne som smaragder, og med en dybde ord ikke kan beskrive!

Hun gikk fra mennene rundt seg og kom mot ham. Musikken hadde stanset, og nå så alle Olerion og denne vakre kvinnen måle hverandre. Olerions rappe tunge sviktet ham nå. Han var taus. Ingen sa noe. Men en innskytelse fikk ham til å skritte mot døra, og hun fulgte fløyelsmyk etter. Olerion forstod at det var kvinnen som hadde gitt ham denne innskytelsen. Litt fortumlet snublet han ut av vertshuset, usikker på hva som nå ville skje …

“Senna”, sa hun bak ham. Olerion snudde seg og så henne inn i øynene. “Mitt navn er Senna”, gjentok hun. Hun ble stående. Det gikk et par øyeblikk før Olerion oppfattet at hun ventet han skulle svare. “Olerion”, sa han. Hun smilte. “Kom”, sa hun, og gikk nedover veien mot Avinasjøen. Olerion hastet etter henne.

Det gikk ikke lenge før den seksuelle spenningen mellom dem ble for stor til at de kunne holde tilbake lenger. De stoppet, så på hverandre, gliste bredt begge to, og kastet seg frem for å rive klærne av. De endte opp inne i et fiskenaust, grådige på hverandres kropper. Halvnakne startet de sitt første knull, og siden var de ikke til å skille før morgensola stod høyt på himmelen dagen etter.

Olerion hadde aldri hatt så vill og lidenskapelig sex før. De våknet av at en fisker kom inn i bua, og gjemte seg bak noen taukveiler, og kniste, og visste at de skulle være sammen for alltid. Lykkelige spaserte Olerion og hans nye kvinne opp til Vitaborgen. Sola skinte over Aberdal, og Olerion følte seg for første gang på mange år som en mann med ei fremtid, ei anna fremtid med mer enn kampen mot Nekroma. Nå hadde han noe å kjempe for også.

Nå når Anzon har erklært seg medaljør av Abersen, har han et stort ønske om å bli far. Han trenger en arvtager som kan føre slekta videre. I kampen mot Nekroma er ingen trygg, og den endelige konfrontasjonen kommer stadig nærmere, så dette ligger ham stadig tyngre på hjertet.

Medaljøren bestemmer seg for å reise bort med madona Dorie. Han får henne med på en romantisk veksel i Taggerommene, disse rommene som er hugd inn i fjellet oppi Sinnataggen. Anzon lar Arraz forvalte medalliet mens han er borte, og gir besjed om at han og madonaen ikke skal forstyrres.

Det blir en fin veksel for de to. De kommer nærmere hverandre, og det setter Dorie veldig pris på. Hun savnet ham mens han var i Eburanja, mog etter at han vendte hjem har Anzon hatt veldig mye å gjøre. Men nå får de lange dager i sengen, eller rundt bord dekket med god mat, eller sammen på turer i fjellet. Og de elsker hver dag, som om de var nyforelsket.

En måned seinere kommer Dorie løpende til Anzon. “Jeg er gravid” roper hun! Madonaen drukner den ferske medaljøren i klemmer og kyss! Nyheten får Anzon til å glise sammenhengende de neste vekslene.

Anzon får inspirasjon fra det nye livet som vokser i Dorie. Etter modell fra mundur Armols mandat setter han igang med å utbedre veiene, å reparere viktige bygninger (blant annet Vitaborgen), og å grave et kloakksystem lik det han har sett i Armol.

En kveld funderer Anzon og Dorie på hvilket kjønn barnet har. Anzon legger hendene sine på magen til Dorie, som har begynt å vokse. Hun smiler, men Anzon kjenner livet spire der inne, ei ny sjel er i ferd med å formes, og allerede nå kjenner han ungens tilknytning til folkets ånd. Slik kjenner han også kjønnet på barnet. “Det er en gutt” hvisker Anzon; “En prins”! Og Dorie tar om ham, og klemmer ham, og gleder seg sammen med sin heltemodige mann.

Bare et lite forslag til noe Hansi kan skrive om på bloggen. Handler selvsagt om månen og om en alvedame som heter Mirana; priestess of the moon! (ja, det er fra et spill jeg spiller )

Når ringen nylig var på andre siden av Dragefjellene ble Ninial oppmerksom på den sterke tilstedeværelsen i skogen ved Golisis. Han merket sterke krefter han følte var knyttet både til noe han kjente og til selve skogen! En dag i løpet av den neste vekselen flyr han på til toppen på det høyeste fjellet mellom Aberdal og Grønndal. Begge dalene er frodige med mye skog, men i Grønndal strekker skogen seg langs hele dalen, fra bergvegg til bergvegg. Ninial har på følelsen at skogens krefter kan være sentrale i kampen mot Nekromah og utviklingen av ringens krefter! Når han står der begynner han å synge, han synger “skogens hyllest”, en sang han lærte som liten, som brukes i riter i alveskogen. Denne sangen kan vekke sovende trær til live, som følende vesener.

Druidene kjenner skogens sovende ånder, disse rotfestede vesener som kan vekkes og styrkes, og gjøres til skogens voktere.

Ninial åpner seg for kreftenes gjennomstrømninger, og bruker ringens styrke til å kontakte trærne  i Grønndal. Han velger seg det eldste treet av dem alle, og stuper ned mot det! Han stopper ikke før han er inni treet. I treets indre finner han det stille stedet, der ingen krefter virvler, og der griper han hjertet til treet. Idet han griper hjertet våkner det, og en malstrøm av eldgamle krefter skaper en ånd! Ninial lar ånden suge krefter av seg, og kjenner hvordan den også suger følelser, holdninger og vett. Til sist forstår ånden at den og Ninial er to forskjellige vesener, og forlater sin fødselsvert. Ånden vender tilbake til treet, men Ninial kjenner den fremdeles, som en utvidelse av seg selv, en visshet om skogens kvaliteter, en utstrekning som kun begrenses av skogens rotsystemer.

“Beveg deg” ber han … og treet svarer med å veive langsomt med greinene. Det er som å bevege fingrene sine for første gang, som å oppdage at man har fingre! Det er helt berusende! Ninial skjønner at han nå er blitt den druiden skjebnen ville han skulle bli, og at han med tida vil kjenne skogen like godt som han kjenner sin egen kropp. Han vandrer i Grønndal hele den sommeren, gjør seg kjent med trærne, vekker skogen, strekker seg ut i den enorme skapningen en våken skog er …

Etter Olerions utagerende oppførsel på Skjoldet vertshus, satt de andre ringmedlemmene lenge og diskuterte hva slags straff han skulle gis. Forslagene var mange, og flere ville benytte seg av Olerions ekspertise innen urtesanking for å øke fruktbarheten i sine respektive landområder. Etter dels heftige diskusjoner, ble det imidlertid bestemt at han skulle sone i Arraz’ miner i Taggene ett år, og arbeide med utvinning  av metaller og edelstener. I tillegg skulle han svare fem hele årslønner i bot til mannens familie. Slik skulle han straffes og samtidig bidra til verdiskaping i mandatet. Straffen skulle tre i kraft fra neste fullmåne …

Olerion mente mannen fortjente dødsstraff for å ha fornærmet munduren, men forstod at å innlede et munnhuggeri med de åtte andre ringmedlemmene var fånyttes. Munduren sendte ham til gruvene, der Olerion begynte sitt straffearbeid.

Etter tre måneder i gruvene hadde Olerion fått utrettet mer enn noen forventet. Hans evne til å “se” edelstener i fjellet hjalp i miningen, og økte mengden malm mineslaskene fikk ut. Arraz, som besøkte gruvene de fleste veksler, var fornøyd med fremgangen. Sammen smidde de gode sverd av den reineste malmen. Arraz ga sverdene til de dyktige knektene som hadde vært med på å nedkjempe fjellapene i Taggene. De ble kjent som “olerion-sverd”.

Etter hvert som månedene gikk kjente Olerion hatet sitt svinne hen. Ros fra røffe mineslasker gledet ham, og fikk tankene hans over i nye baner. Når Olerion reddet livet til et helt arbeidslag i gruvene, ved å drepe et mektig bergtroll og holde berget så folk kunne komme seg ut før det raste, fikk han heltestatus blant mineslaskene. Det var et vendepunkt for Olerion. Han forstod at dette var mennesker med like stor verdi som ham selv, og at den tømmermannen han hadde drept også var et slikt menneske.

Olerion likte arbeidet i gruvene så godt at han ville bli værende der når straffen var over. Arraz var motvillig til denne ideen, men etter å ha hørt Olerion snakke entusiastisk om fjellets hemmeligheter, kunne han ikke annet enn å si ja. Arraz snakket med de andre ringmedlemmene, og de bestemte seg for å bygge en vei mellom Aberdal og minene, så det ble lettere å få malmen ned til bygda.

Olerion sonet ferdig, men fortsatte å arbeide i Taggenes miner. Han gjorde seg til venner med mineslaskene, og vant deres hjerter med sin vilje til å drikke tomt ethvert mjødbeger de satte foran ham.