Dette er første gang jeg har spilt Fabula Sirkus, vet ikke om noen av dere har prøvd det? Uansett, for meg er sirkus en veldig anderledes måte og spille på, mye mer sosialt, og til tross for de små rollearkene, mye lettere å identifisere seg med rollen din.  Vi lever i et herredømme der hvor Sirkus-artister ikke akkurat er de gutta du ser på Arnardo ved munch museet avd tøyen. Disse gutta styrer riket vi spiller i, og er av de mektigste personene i landet. Det store målet vårt har vært å komme opp på toppen av trapesen og bli sirkus artister. Dette har vært med blandet hell. Dette er også en utfordring og spille, for hvetebrødsdagene er over, for det er ganske vanskelig og lykkes, derfor utrolig digg når dette først skjer. (det har ikke skjedd ennå , men vi venter i spenning:))

Hiron, xiq-lao og Chil, er tre 13 år gamle gutter , (xiq er 16) vi er bondesønner fra bygda , vi har startet en liten trupp , skuespillergruppe, mini “sirkus”. Alle har sitt eget custom made, spesial nummer, med en entre, hoveddel og Finale. Dette lager du selv og det er bare å være kreativ.

Vi gutta, har bestemt oss for å friste lykken og prøve oss som trupp rundt i de forskjellige bygdene. Vi kommer fra et lite bonderomantisk hull om heter fyse, og skal reiste derifra til forskjellige bygder. Vi kaller oss for “DRAGENATT”. Selvom på banneret vårt står det “tagenatt” for syersken hadde ceberal parese. Men folk på bygda kan ikke lese, og det kan ikke vi heller, så Dragenatt er det.  På vei til dette stedet møter vi en annen trupp, de har en stor kjærre dratt av flere eseler, og en bjørn i et bur osv, altså litt bedre forberedt enn vår trupp. Xiq-Lao, kommer i klammeri med Sjefen for denne truppen som kaller seg for “tonnehvis med mystikk” , og sjefen er han som representerer alle tonnene i dette navnet. Han ender opp med brukne ribbein , kun noen dager før vi skal opptre for første gang. Chil , undertegendes spesial nummer ble orginalt fremstilt med en nattkatt, men siden de er harde få tak i om dagen, har han fått en gammel geitebukk som erstatning. Ambisiøs som han er, bruker han geita som lokkemat på natta, for å fange denne nattkatten. Han møter i stedet på en bjørn og blir en geit og en liter blod fattigere. Men vi kommer oss iallfall til landsbyen og gjør oss klare for å opptre. Det er rundt 60 stykker som ser vår første forestilling. Der hvor murphys lov regjerer- aka alt som kunne gått galt går galt.

måten dette fungerer på spillteknisk, er at hver og en av oss fremfører spesialnumeret vårt, vi har indviduelle nivåer på det vi gjør og kaster terning, nivå + terning skal bli 20 eller mer, men helst bedre sweff. Ettersom hva du klarer å prestere totalt, redigerer Tomas, spesialnummeret ditt til en fest eller en begravelse. Så det er bare å stille opp i sort til neste spilling på torsdag:) Spesialnummeret er vår tilknytning til kreftene, og det er noe trollsk over det. For å demonstrere , her er Chil sitt spesial nummer:  

Entre: Chil går ut i manesjen, roper ” velkommen til Natten i dragenatt” klapper 1 gang i hende og det flyr 2 ravner ut av ermene hans. Chil ber om frivillige, 3 stykker, på manesjen venter en nattkatt ( geitebukk) , han setter epler på hodet til de frivillige. deretter hopper opp på nattkatten som løper avgårde i forykende fart. Chil turner oppe på nattkatten imens han kaster kniver og spidder alle eplene på hodene til de frivillige. 

Hovedel: Chil Hopper av nattkatten, publikum skummer over av forventninger. Nattkatten angriper chil og sluker han hel i et enkelt Jafs. Ravnene til Chil plukker nattkatten opp og flyr den høyt opp i luften, der oppe i mørket, kaster Chil seg ut av nattkatten som lander på bena elegant, Chil blir plukket opp av ravnene sine og blir flydd ned på bakken. 

Finale: På manesjen er det 2 store mørke tøystykker, Chil går fryktløst under den ene der det står et brennende sverd ved siden av, Nattkatten kaster seg mot chil som ikke kan se, i et raseriangrep. Chil kaster det brennende sverdet fra den ene siden av manesjen til den andre, forsvinner i løse luften under det ene mørke tøystykket og kommer opp fra det andre og tar elegant imot sverdet han kastet. 

For å fortsette reisen, så drar vi videre, til Klokk, og fremfører og gjør det bedre, men fortsatt ganske miserabelt. Turneen skal ende i prang, så vi slår ihjel litt tid og øver på nummerene våre i de forskjellige landbyene. Prang er kaliberet større, og har et marked fra tid til annen, det er her vi skal prøve og komme oss på manesjen. Veien er lang for oss, og vi møter en del farer. Deriblandt sult, som vi frelser oss med noe som heter “Sjøkål” en ganske giftig plante som minner om grønnkål. Dette erfarer vi først da Chil sanker med 1 på terningen og danderer kålen for Hiron som blir lam av en bit. Vi går langs kysten og ser en død mann på stranden, Xiq-Lao spiller en begravelses sang (1) og vi blir alle angrepet av noe utenomjordisk. Det ender med at vi ligger livløse på stranden og blir akkurat reddet fra et omvendt krepselag. Vi slikker sårene våre, dvs Hiron og Chil ligger på kjærra til vi kommer til Prang. I prang er det en del andre trupper, deriblandt “tonnehvis med mystikk”- vår edsvorne rival trupp, som har kommet før oss, derfor er det ikke rom for at vi kan opptre under markedet. Det slår Chil som en spark i ballene, til han kommer på en Ide, han inviterer på kålfest i teltet deres, og serverer Sjøkål med honning for å dekke smaken, imens Xiq-Lao igler seg inn på lederen. En annen trupp deltar i teltet “pusekattene” er hun fra og forholder seg ganske skeptisk til oss. “tonnehvis med mystikk” er historie den påfølgende dagen , og Xiq-Lao får framet en annen trupp ved å plante restene av kålen i teltet deres, de blir hengt samme dag. “dragenatt” er ganske redde for å bli oppdaget samtidig som vi prøver og få en av de ledige plassene til optreden. Deretter ser vi at markedsfogden blir angrepet i et smug vi prøver å hjelpe han, men blir framet for dette av vokterne. Vi blir satt på glatta og torturert, til Xiq , tystern fra helvete. Innrømmer alt , og dømmer samtidig Hiron og Chil til Døden ved henging med invollene ut, samtidig som han besegler sin egen skjebne. Det hele tar en stor twist midt i, da det blir opprør og en endring i styresmaktene. Vi kommer fri fra fengsel og Chil utforderer Jubilanten til å bli “imponert” i sitt møte med han. For en gangs skyld, fungerer opptredene vår , og vi gjør en fantastisk forestilling som høster ekstrem aplaus og bifal. Xiq, fornæmer munduren under forestillingen og får seg en fiende for livet. Dette gjør av vi må flykte fra Prang, opp til Gyrflapp som er en liten by lenger Nord. Her møter vi de 2 jegerne Skruf og (haakon som jeg ikke husker navnet på akkurat nu) . Disse 2 uerfarne , unge jegerne uten Totem, skal lede truppen gjennom fjell passene til Gyrflapp. På veien møter vi “pusekattene” igjen, som vet at vi drepte “tonnehvis med mystik” og framet den andre truppen og vi føler hatet, stemningen blir et antiklimaks, da Chil spiller en sang om Svik (1) og vi blir bedt om å pelle oss vekk. De 2 jegerne lager mye faen, og det ender med at vi blir leder inn på en nattkatt, 3 mannslengder lang, og størrelse 6- Døden. Dette får haakon sin rolle erfare, og skruf stikker avgårde. På veien blir Skruf en del av gjengen, og får kallet sitt til et spesialnummer. I løpet av reisen vår ti Gyrflapp får vi erfare at det er netopp han som er den dyktigste.Vi opptrer i en landsby og deretter i gyrflapp, der hvor vi har en Sirkus-Artist som tilskuer “løven” blir han kalt og har samme utsråling som beckham i nåtid. Vi driter oss selvfølgelig langflat ut, og blir vannæret med en tordentale av løven på torget i gyrflapp. Dette er her vi er nå, en forfjamset mislykket liten trupp, men med store ambisjoner. Vi skal komme oss til Terfan som er hovedstaten , og det eneste stedet vi vet om der hvor det er et ekte sirkus.

Sjaur smiler. Den digre mannen med det tynne håret slurper litt kryddermjød. De tjukke fingrene hans ligger som gamle røtter om kruset. Søster Zakia kommer ut med brød og ost, setter seg på benken ved siden av. Bemerker at Sola-karavanen har fått den beste leirplassen i år, ved vadestedet til fjellveien. Sjaur nikker, slurper mjød.

Han vet at mannen som eier Sola-karavanen er en fjern slektning av pompadur Sol i Januse, herskeren over det fanniske pompadurium. Sjaur var aldri mye i Januse, men han kjenner historien, og vet hvilke avtaler Anzon gjorde med adelen der oppe. Det var Anzon som godkjente utvidelsen av pompaduriet også, så det til slutt omfattet alt land fra nord i det gamle Dar Oksis til syd i Aberdal. Et mektig rike langs Tempelsjøens vestbredd, med Sol-slekta på tronen i Januse.

Like mektig er riket som den gode Olerion bygde opp, som gemal til madamen av det storbabelske pompadurium. Det omfatter alt land tidligere under Folkerepublikken og Storpotentatet, og det tidligere tyranniet Birienk, med sønnen til helten Olerion som pompadur i Babel Magna. Sjaur smiler ved tanken på Olerion, som ble så mye dyktigere til å styre tunga si når ansvaret ble hans. Det var en sterk forandring, kanskje den sterkeste noen av de gamle heltene gikk gjennom etter krigen.

Han slurper i seg litt mer av den dampende mjøden. Søstra kikker på ham. Det er hennes sønn som sitter på tronen i Rodilia nå. Sjaur ble aldri gift, så det var riktig å gi lenet til hennes yngste. Han var ivrig på å ta over, og har vist seg dyktig. Og han har gifta seg godt, med ene dattera til Fana og Arraz, ei kvinne med bein i nesa, akkurat som mor si. Hun var ikke av blått blod, men likevel var hun et godt valg for å bringe slekta videre.

De dro forbi her sist vår, Fana og Arraz. De kom rullende i ei kjerre med to slaraffer foran. Sjaur fikk overtalt dem til å ta imot to auroker som trekkdyr, så de kunne komme seg over fjellene. Han hadde spurt Arraz hvorfor de dro vestover, om det var nye eventyr som lokket, men Arraz hadde rista på hodet. Han ville finne fred, sa han, en fredelig liten plett med Fana, der ingen kjente dem og stilte krav om heltemot og klokskap utenom det vanlige. Sjaur red sammen med dem opp til det nordlige østpasset, og så dem trille over til Vesterlandene i en rød solnedgang.

Jaja, det var i fjor. Siste gang han så noe til de gamle heltene. Han kom vel ikke til å se noen av dem før han døde, så det var over nå. Solnedgangen over Fana og Arraz var en fin avslutning. Å sitte på en stol i solveggen, med et varmt krus i hånda, var en fin avslutning. Livet hadde fart fint med ham, selv om han aldri fant ei kone å leve med.

Zakia reiste seg, strøk bror sin over kinnet, og gikk inn for å lage mat til dem. Sjaur så etter henne, smilende. Så søkte blikket hans opp mot Roggas, det svarte fjellet som reiste seg på andre sida av elva. Det stod slik det gjorde da han var liten. Da far hans levde.

Sjaur sukket. Han kunne leve med det han hadde; de sterke minnet om vennskap smidd i fred og fare, og minnet om heltemodig kamp mot ondskap. Han kunne leve med det, og et varmt krus kryddermjød.

Familien står ute på tunet. Arraz ser stolt på sine barn og det er vanskelig å holde skikk på de emosjonelle følelsene. Humus er stor og sterk, en ekte krigsleder som egenhendig har nådd sin posisjon som hærleder. Aviar har overtatt Arraz plass i Maktringen, og det på grunn av hans visdom og dype kunnskap i kreftene. Akvar har alltid vært et bindeledd mellom sine brødre, og er den som ligner mest på Arraz. Til gjengjeld er Arraz og Fanas unge datter, Annia, mest lik sin mor. Hennes humør og frodige skjønnhet er uten like, og det blir tungt å forlate dem alle. “Husk hva dere har lært av deres foreldre, og utforsk livet videre selv. Se deres muligheter, og ikke deres begrensninger, og vit at vi elsker dere høyere enn noe annet” sier en rørt Arraz og lar blikket vandre over hver av dem etter tur. “Humus, vær djerv og modig, og led dine menn på beste måte. Du Aviar, må lytte til dine ringmedlemmer og styre Abersen etter hva som er det beste for folket. Finn de gode sidene i dine ringmedlemmer, og la alltid Ninjal lede deg. Akvar, gi dine brødre råd og lytt til dem. Dere er sterke, og glem aldri å passe på deres søster. Jeg vet du mener det godt Humus, men behersk deg og prøv å ikke jule opp hennes beundrere. Jeg kunne ikke være mer stolt av dere enn det jeg er, og dere skaper trygghet i mitt sinn”. Arraz og Fana kysser og klemmer dem etter tur, og Arraz gir dem sine kjæreste eiendeler. Humus får Maktens Lys og Dødens Skjold, Aviar får Atatax manestav og Akviar får Arraz Vei. Fana gir Annia ringen Arraz smidde til henne i begynnelsen av deres store forelskelse, og det blir et følelsesmessig farvel. Barna står og vinker etter deres foreldre helt til de er ute av syne.

Fana og Arraz sitter på den lille vognen sin, og slaraffene går en rolig gang. Ekteparet klemmer seg inntil hverandre og kysser. “Så hva nå?” spørr Fana, og Arraz ser ned på henne. “Nå skal vi dra til et sted jeg alltid har lyst til å vise deg” sier Arraz, og vognen fortsetter rolig mot solnedgangen…

Jeg tar sikte på å spille:

- Tirsdag 9.juni
- Onsdag 10.juni

- Helga den 12-14.juni

Disse datoene er nå banket! Jeg håper ALLE er med!

- HELGESPILLINGEN -

Helgespillingener enden på hele sagaen om disse rollene.

Vi drar ut fra byen fredag ettermiddag og vender tilbake søndag kveld. Regner med at dere fikser mat og drikke for hele helga. Vi kjører strengt edruelig, som alltid, og dere trenger å ta hensyn til at jeg ikke spiser vanlig mel (pizza og pasta er ut). Jeg tar med egen erstatning for brød, så akkurat det trenger dere ikke tenke på.

Det blir omtrent 10 spilløkter i løpet av helga. Tror jeg kommer til å sette opp spillingen i fire hoved-deler:

- 1 og 2.økt: sosial spilling i Aberdal, kjæresteri, feiring av heltene, forberedelser til det endelige slaget

- 3, 4 og 5.økt: rekognosering rundt og i Det Nekromantiske Pompadurium, møte med noen av Nekromas tjenere

- 6,7 og 8.økt: det endelige slaget, Maktringen mot Nekroma, alt avgjøres

- 9 og 10.økt: etterspill med nytt liv eller totalt slaveri

Har ikke bestemt hvordan jeg legger opp hver enkelt spilløkt, men det blir nok noe som ligner på det vi hadde i storspillingen i høst. Det fungerte jo bra.

Jeg håper dette skal bli en pang-avslutning på sagaen vår!
Gleder meg til å se hvordan det hele ender!

Lykke til med eksamener!

Det er utelukkende mitt ansvar denne gangen. Vi har en kampanje som har tatt rollene inn i et felt som er altfor dårlig gjennomarbeidet av meg, systemmessig. Dette fører til at vi blir fanget i uinteressante scenarier der hverken dere eller jeg vet hva som kan brukes. Det ender alt for ofte med at rollene blir kneblet, og at samspillet lider. Det er dritkjedelig, mener jeg.

Så det må endres! Det blir ingen spilling neste onsdag. Jeg vil bruke resten av denne uka, og hele neste uke, på å gå gjennom dette og lage noe som gir initiativet tilbake til spillerne, slik at dere igjen kan ta informerte valg, med rolle-ressurser dere kjenner effektene av å bruke, og som er så godt balansert at jeg kan slappe av i forhold til det og fokusere på det som gjør spillingen morsom.

Systembiter jeg må gjennomgå:

1. Heltepoeng: skal de brukes som nå, eller endres til en mer defensiv utgave (a’la en god versjon av blodpoeng)?
2. Særkreftene; de må defineres tydelig, med klare virkeområder og effekter, slik at dere har større mulighet til å bruke dem
3. Ringritene; dere må få en oversikt over vanlige ringriter, slik at dere kan orientere dere lettere i dette
4. Trolldommene: må defineres bedre, slik at dere kan ta informerte valg i bruken av dem
5. Kraftpoengene: bruken av disse må justeres, og jeg må sette opp tabellen for bruk, slik at dere ser hva dere kan gjøre for hvor mye poeng
6. Mesterferdighetene: må “spesialiseres”, slik at de får en sterk plass i systemet
7. Kosmologien; må utarbeides i større detalj, og deles opp i moduler, slik at det blir lettere å gi dere tilgang til nødvendig informasjon om verda og kreftene i den

Om dere har innspill å komme med i forhold til dette; forslag til endringer jeg bør gjøre eller tillegg jeg bør ta med, så si fra her. Alle forslag mottas med takk!

Grønndal er en skogdekket dal mellom fjellene, med noen åpne glenner og et vell av bekkefar. Øverst i dalen står ei høy og tabubelagt  klippe, bærende et sirkelrundt platå høyt over skogen, der ett eneste tre gror; en gylden.

De siste månedene har alver strømmet til Grønndal, for å søke ly under fyrst Ninials beskyttelse. De er utskudd fra skogene i nord, og var i utgangspunktet skadeskutte sjeler med en tendens til å krangle. Men dette endrer seg når fyrstens gode venn Ram, under fyrstens innsettelse, legger ei kjærlighetens sfære over alle, og heler de som bærer sår på sinnet.

Ninial tenkte at han skulle lage seg  et mektig trehus. Han har sett seg ut en treklynge midt på glenna der festen ble holdt, med utsikt sydover i dalen og en kort bakke ned til ei lita elv. Han vekker trærne i en rite og vil forme dem, men så kjenner han at Ram har skogens ånd, og at det vil være et overgrep å gjøre dette. Skoger er følsomme, det vet han, så han lar kreftene fare, i frykt for at det vil skade skogen om han befaler den å gjøre som han vil.

Han ergrer seg selvsagt, men så summer han seg. Ninial tenker at han kan invitere sin venn til å bo der sammen med ham, og at de sammen kan forme et vakkert treslott i fyrstedømmet Athole …

Stemningen steg i takt med mjødinntaket. Olerion spanderte runde på runde, ikke bare på kollegene, men på hele kroa! Etter hvert som stundene ble mørke, følte Olerion for litt dans og sang, og fikk tak i Jubel. Det ble en hei-dundrendes fest! Folk strømmet til vertshuset for å ta del i moroa.

Olerion lot ikke sjansen til å benytte seg av sine mesterlige flørtekunnskaper gå fra seg, og hadde raskt en liten forsamling av villige damer rundt seg!  Han mistet imidlertid raskt interesse for disse kvinnene, da den vakreste skikkelsen Olerion noen sinne hadde sett, entret rommet.

Olerion så hvordan andre menn ble målløse over hennes hår,hennes bryster og hennes elegante gange gjennom rommet. Det varte ikke lenge før hun var omringet av ivrige menn.

Olerion kjente en sterk tiltrekking til den vakre kvinnen, men det var noe underlig ved henne. En utstråling som uroet ham. Så slo det ham! Hun var, som Olerion, i besittelse av monsterets kraft!

Hun må ha kjent kraften i Olerion også, for hun snudde seg brått og møtte blikket hans. Øynene hennes var de vakreste Olerion noen sinne hadde sett; grønne som smaragder, og med en dybde ord ikke kan beskrive!

Hun gikk fra mennene rundt seg og kom mot ham. Musikken hadde stanset, og nå så alle Olerion og denne vakre kvinnen måle hverandre. Olerions rappe tunge sviktet ham nå. Han var taus. Ingen sa noe. Men en innskytelse fikk ham til å skritte mot døra, og hun fulgte fløyelsmyk etter. Olerion forstod at det var kvinnen som hadde gitt ham denne innskytelsen. Litt fortumlet snublet han ut av vertshuset, usikker på hva som nå ville skje …

“Senna”, sa hun bak ham. Olerion snudde seg og så henne inn i øynene. “Mitt navn er Senna”, gjentok hun. Hun ble stående. Det gikk et par øyeblikk før Olerion oppfattet at hun ventet han skulle svare. “Olerion”, sa han. Hun smilte. “Kom”, sa hun, og gikk nedover veien mot Avinasjøen. Olerion hastet etter henne.

Det gikk ikke lenge før den seksuelle spenningen mellom dem ble for stor til at de kunne holde tilbake lenger. De stoppet, så på hverandre, gliste bredt begge to, og kastet seg frem for å rive klærne av. De endte opp inne i et fiskenaust, grådige på hverandres kropper. Halvnakne startet de sitt første knull, og siden var de ikke til å skille før morgensola stod høyt på himmelen dagen etter.

Olerion hadde aldri hatt så vill og lidenskapelig sex før. De våknet av at en fisker kom inn i bua, og gjemte seg bak noen taukveiler, og kniste, og visste at de skulle være sammen for alltid. Lykkelige spaserte Olerion og hans nye kvinne opp til Vitaborgen. Sola skinte over Aberdal, og Olerion følte seg for første gang på mange år som en mann med ei fremtid, ei anna fremtid med mer enn kampen mot Nekroma. Nå hadde han noe å kjempe for også.

Medaljøren bestemmer seg for å reise bort med madona Dorie. Han får henne med på en romantisk veksel i Taggerommene, disse rommene som er hugd inn i fjellet oppi Sinnataggen. Anzon lar Arraz forvalte medalliet mens han er borte, og gir besjed om at han og madonaen ikke skal forstyrres.

Det blir en fin veksel for de to. De kommer nærmere hverandre, og det setter Dorie veldig pris på. Hun savnet ham mens han var i Eburanja, mog etter at han vendte hjem har Anzon hatt veldig mye å gjøre. Men nå får de lange dager i sengen, eller rundt bord dekket med god mat, eller sammen på turer i fjellet. Og de elsker hver dag, som om de var nyforelsket.

En måned seinere kommer Dorie løpende til Anzon. “Jeg er gravid” roper hun! Madonaen drukner den ferske medaljøren i klemmer og kyss! Nyheten får Anzon til å glise sammenhengende de neste vekslene.

Anzon får inspirasjon fra det nye livet som vokser i Dorie. Etter modell fra mundur Armols mandat setter han igang med å utbedre veiene, å reparere viktige bygninger (blant annet Vitaborgen), og å grave et kloakksystem lik det han har sett i Armol.

En kveld funderer Anzon og Dorie på hvilket kjønn barnet har. Anzon legger hendene sine på magen til Dorie, som har begynt å vokse. Hun smiler, men Anzon kjenner livet spire der inne, ei ny sjel er i ferd med å formes, og allerede nå kjenner han ungens tilknytning til folkets ånd. Slik kjenner han også kjønnet på barnet. “Det er en gutt” hvisker Anzon; “En prins”! Og Dorie tar om ham, og klemmer ham, og gleder seg sammen med sin heltemodige mann.

Når ringen nylig var på andre siden av Dragefjellene ble Ninial oppmerksom på den sterke tilstedeværelsen i skogen ved Golisis. Han merket sterke krefter han følte var knyttet både til noe han kjente og til selve skogen! En dag i løpet av den neste vekselen flyr han på til toppen på det høyeste fjellet mellom Aberdal og Grønndal. Begge dalene er frodige med mye skog, men i Grønndal strekker skogen seg langs hele dalen, fra bergvegg til bergvegg. Ninial har på følelsen at skogens krefter kan være sentrale i kampen mot Nekromah og utviklingen av ringens krefter! Når han står der begynner han å synge, han synger “skogens hyllest”, en sang han lærte som liten, som brukes i riter i alveskogen. Denne sangen kan vekke sovende trær til live, som følende vesener.

Druidene kjenner skogens sovende ånder, disse rotfestede vesener som kan vekkes og styrkes, og gjøres til skogens voktere.

Ninial åpner seg for kreftenes gjennomstrømninger, og bruker ringens styrke til å kontakte trærne  i Grønndal. Han velger seg det eldste treet av dem alle, og stuper ned mot det! Han stopper ikke før han er inni treet. I treets indre finner han det stille stedet, der ingen krefter virvler, og der griper han hjertet til treet. Idet han griper hjertet våkner det, og en malstrøm av eldgamle krefter skaper en ånd! Ninial lar ånden suge krefter av seg, og kjenner hvordan den også suger følelser, holdninger og vett. Til sist forstår ånden at den og Ninial er to forskjellige vesener, og forlater sin fødselsvert. Ånden vender tilbake til treet, men Ninial kjenner den fremdeles, som en utvidelse av seg selv, en visshet om skogens kvaliteter, en utstrekning som kun begrenses av skogens rotsystemer.

“Beveg deg” ber han … og treet svarer med å veive langsomt med greinene. Det er som å bevege fingrene sine for første gang, som å oppdage at man har fingre! Det er helt berusende! Ninial skjønner at han nå er blitt den druiden skjebnen ville han skulle bli, og at han med tida vil kjenne skogen like godt som han kjenner sin egen kropp. Han vandrer i Grønndal hele den sommeren, gjør seg kjent med trærne, vekker skogen, strekker seg ut i den enorme skapningen en våken skog er …