Syv skrifter om hekseringer

I en kjeller under ruinene av ei gammel borg finner rollene syv skriftruller. De tar dem med til Eburanja og leverer dem i skriftsamlingen der. Men så blir de kastet ut av Elfenbenspalasset, og må flykte til Aberdal. skriftrullene synes tapt, men Kniv finner Aberdals skyggeånd og bruker denne for å hente ut skriftene til ringen.

Ringens  trolske felt

- et skrift i den potente tradisjon av ringmester AUSelion av Kraftringen

Skriftrullen forteller hvordan en heksering kan holde hverandres hender, og sammen kaste lage trolske felt med en potens som samsvarer med ringens samlede sjelekraft. En av ringmestrene må kanalisere trolldommen, og kan ta skade av den enorme kraften som strømmer gjennom hans kropp og sjel.

Kraftkilen, ei rite for de gamle makters bekjempere

- et skrift i den potente tradisjon av ringmester MISian av Konkylieringen

Skriftrullen forteller hvordan man skaper en “kraftkile” der den fremste av ringens medlemmer former ringens totale kraft i en destruktiv formel, som så rettes mot ringens fiende. Rollen forteller hvordan Konkylieringen ved tre anledninger har nedkjempet den gamle adelens mektige ånder på denne måten (deriblant landånden til pompadur asbaRINAL Sol).

Ringens trolske våpen

- et skrift i den spekulative tradisjon av ringmester MISian av Konkylieringen

Skriftrullen spekulerer om muligheten for at den fremste av ringens medlemmer håndterer legger ringens totale kraft inn i en gondul, solm så kan brukes i tråd med sin natur (som våpen eller redskap) for å bekjempe mektige fiender. Skriftet referer til flere fatale forsøk med gonduler som viser seg for svake, og avslutter med at muligheten kun er en spekulasjon, fordi den tydelig krever gonduler av en styrke det er umulig å smi.

Marekorsets skjulte strøm

- et skrift i den spekulative tradisjon av ringmester SIANavar av Stjerneringen

Denne vakkert illuminerte skriftrullen forteller at det må finnes en motstrøm til marekorsets malstrøm, en svak skygge av malstrømmen, som går motsatt vei. Denne strømmen Må finnes, mener han, fordi malstrømmer ellers aldri ville oppføre seg slik de gjør. Sian mener at kraften i denne motstrømmen springer ut av hjertesteinen, og at den derfor må være av en helt annen natur enn de trolske kreftene. Han spekulerer i at dette kan være den “elementenes kraft” som gamle mystikere snakker om, men  innrømmer at han selv ikke har klart å gripe denne kraften.

Avatarens tilblivelse og ødeleggelse

- et skrift i den sprituelle tradisjon av ringmester naviANDAS av Måneringen

Denne grovt illuminerte skriftrullen, som er skrevet med grove runer, forteller om en hendelse der ei ringrite gikk galt, og oppløftet en av ringens medlemmer til en form for avatarisk åndetilstand. Den utvalgte ringmesteren var et medlem av Andas sin ring, og en venn av ham. Han diskuterer sin venns opplevelser i denne tilstanden med de fakta man kjenner om gudommelige avatarer, og avslutter med å si at den tragiske utgangen på denne hendelsen (at resten av ringen trakk tilbake sine krefter fra vennen, og dermed drepte ham) kanskje ikke var en uunngåelig konsekvens. Han viser til en forklaring av dette i skriftrullen “Avatarens liv og styring” (som dere mangler).

Det vandrende marekors

- et skrift i den spekulative tradisjon av ringmester DASSIANelor av Granittringen

Rullen tar for seg problemet med ringenes avhengighet av marekors for å lade sine krefter på en god måte. Den spekulerer rundt muligheten for å skape andre former for marekors, og forteller om undersøkelser der runerissede stjerneformer er brukt, gjerne fyllt med blod eller frø, eller andre potente stoffer. Ingen av disse forsøkene har vist annet enn svake tendenser til skaping av den malstrøm et ekte marekors skaper, og som ei ringrite trenger for å fungere optimalt.

Ringens skygge

- et skrift i den faktuelle tradisjon av ringmester bjorinLOR av Livringen

Denne skriftrullen er så vakkert illuminert at den umiddelbart kjennes som et skrift utformet av en helt enestående personlighet (læreslag på Lese med +7). Rullen forteller om den skyggen en ring kaster i Skyggeriket når ringriten gjennomføres, og hvordan det hender at skyggevesener suger seg fast i denne skyggen og snylter på de krefter ringen bærer på. Rullen forteller om nødvendigheten av å åpne en trollport og dra snylteren inn i Livets Rike før man gjør ende på den, slik at ingen krefter går tapt. Den forteller også hvordan ringen kan gjenkjenne en slik snylter, og lokke den gjennom en trollport. Til sist henviser rullen til et annet faktuellt skrift; “Skyggens kraft” (som dere mangler), der det beskrives hvordan ringen faktisk kan tjene på oppdagelsen av en slik skygge.

Det var de syv rullene deres. Burde være nok å bite i her.

Jeg vet dere har en skriftrull til som venter på innhold, men jeg husker ikke dens bakgrunn, så den må vente til jeg vet mer. Noen som husker?

Livets kraft

Det er i drømme du ser ham, den lille fyren med de lange neglene. Han snakker ikke til deg. Han står bare der og forbyr deg å gå denne veien, veien mot Døden, veien mot ødeleggelsen. Og du ser at han har noe å gi deg, et blomsterblad så tynt at du knapt kan skimte det i hånda hans. Du bøyer deg mot ham og han legger bladet på tunga di.

Du svelger.

Det skjer ingenting. Du våkner bare, og skjønner at det var en drøm. Men så snakker du med de andre, og dere finner ut at dere alle har hatt denne drømmen. Alle har svelget dette kronbladet fra en gulhvit blomsterkrone, og ingenting har skjedd med noen av dere.

Dere har bare våknet.

Trolltåke

et er kveld i Aberdal, en hustrig høstkveld med kald tåke drivende inn fra Avina-sjøen. På bakken utenfor den halvferdige borgen står tre menn og stirrer utover sjøen. De ser ikke mye med sine vanlige øyne, men i kreftene aner de bevegelser der ute, virvler av kraft som tyder på at tåka er noe mer enn ei vanlig tåke.

Men de vet ikke hva dette er, for det finnes ikke noe fokus i kreftene, bare virvel på virvel. Så det virker helt umulig at dette skal være et trollvesen, men likevel står de alle med følelsen av at det er nettopp et trollvesen de stirrer på. Og så går det opp for dem at tåka er rundt dem på alle kanter, og at virvlene også finnes her.

- Er det ånden i Avila som leker seg?

Spørsmålet fra en av dem blir hengende i lufta, ingen sier noe, men litt etter rister de på hodet alle tre. Dette er noe annet, noe merkelig de ikke kjenner, som er både svakt og sterkt på samme tid, kanksje ikke så mye en intelligens som en fornemmelse, et instinkt, en drift i møtet mellom luft og vann.

De står lenge, snuser, stirrer, kjenner på kreftene, og ser dem svinne vekk mot morgengry, når sola står opp og visker vekk nattens tåke …

Vita ovo

Det er et ganske lite og unnselig skrift munduren av Aberdal får av denne kremmeren, en kort mann med stor mage, pistrete hår og fete hender. Han kaller seg Chi-Pu-Nin og sier han er fra Det Gloriøse Pompadurium. Det er et land ved Agua Sagra, sier han, og de skjønner at han mener Tempelsjøen, dette store innlandshavet lenger øst. Han presenterer skriftrullen som en gave til munduren, fordi han har fått vite at munduren liker slike gaver.

Rullen har en mystisk tittel: Vita ovo, men mesteparten av det er skrevet på ganske forståelig auromsk. Med en så mystisk tittel leses det, selvsagt, men det er ikke mye munduren og hans venner får utav denne lille teksten. Det står om kreftene der, men ikke på noen måte de har hørt om eller erfart før. Skriften nevner at det finnes flere slags krefter, men bare i forbifarten, og går så videre til å omhandle “dotes animi vitae”, som kanskje er en av de forskjellige kreftene skriften nevner.

På grunn av bruken av fornspråk i tekstens sentrale begreper, er det vanskelig å vite hva den egentlig sier, så de lesekyndige i Det Hvite Tårnet sitter med en plagsom følelse av at de går glipp av noe viktig …

Urteånder og sott

Det er sein natt i Lux, metropolen som en gang var hovedstad i et verdensomspennende imperium. Fremdeles er byen strålende, ikke minst på grunn av lysskjæret fra Krystallpalasset. Det levende palasset sender sine glorete lyskjegler mot skyene, og får byen til å bade i uvirkelige farger.

I et kjellerarkiv under den gamle skriftsamlinga i Oldborgen brenner tre lamper. Under lampene sitter ei gammel kvinne, bøyd over pergamentruller flere tusen år eldre enn henne selv. Beskyttet av runekrefter ligger de der, like fine som den gang de ble skrevet.

Skriftspråket i rullene er vanskelig å tyde, men hun har viet år av sitt liv til det, så hun snegler seg ned gjennom teksten i denne ene rullen. Det interesserer henne ikke veldig mye, annet enn som et kuriosa, men likevel tar hun seg tid til det. Av erfaring vet hun at også slike tekster kan inneholde brokker av innsikt som hun trenger i sin søken.

Hun søker kunnskap om urtenes ånder, og hvordan man bruker dem til å bekjempe sottånder. En del av det er å skaffe seg generell viten om ånder. Åndenes liv og makt omtales i mange gamle tekster.

Denne tekstrullen forteller om avatarer. Hun har lest om dem før, disse utenomverdslige skapningene som gamle helter kjempet mot. De beskrives som monstre med tre føtter og ni hoder. Teksten har sterke rituelle trekk, med gjentagelser av denne typen:

Anima Mah satte sin første fot på jorda,
og foten var skapt av bergflammer.
Anima Mah satte sin andre fot på jorda,
og foten var skapt av havstrømmer.
Anima Mah satte sin tredje fot på jorda,
og foten var skapt av stormskyer.

Anima Mah satte sine føtter på jorda,
og løftet sine ni hoder over landene.

Den gamle kvinna tar en pause. Hun retter ryggen, drar håndbaken over de trette øynene og sukker. “Anima Mah” kan forstås som “den store ånd”, men likevel har hun ikke funnet noe nyttig i denne rullen. Hun bøyer seg over den igjen, ruller videre og leser resten. Det tar tid, og hun finner ingenting av interesse. Det er en typisk avatar-tekst, ei heltemyte uten konkrete ledetråder om ånder. Når hun endelig ruller den tilbake og stikker den i hylsa, er det over for i natt. Hun lar rullene ligge, reiser seg stivt fra lesepulten, og stavrer ut i trappa opp til skriftsamlinga.

Kvinna puster tungt når hun kommer til hovedsalen. Det er tomt og stille der. I lyset fra vindus-skinnene som dekker nesten hele endeveggen, ser hun skrifthyllene stå tause i natta. Hun blir stående et øyeblikk og stirre mot vindus-skinnene. Lyset fra Krystallpalasset får dem til å spille i alle mulige farger. Det malte heltemotivet virker nesten levende. Fire lysende helter med sabler i hendene står opp mot et monster på tre bein, med ni hoder, og bak monsteret ser hun en hærskare av krigere i flammende kapper.

Den gamle kvinna smiler. Fire helter mot all verdens ondskap, tenker hun, det er hvordan heltemytene forteller om vår historie. De forteller det samme eventyret gang etter gang, inntil alle tror det er sannheten. Hvor fjernt er det ikke fra virkeligheten at heltene vinner?

Akk, ja. Hun stavrer ut av skriftsamlinga, og går hjem til sitt eget, beskjedne krypinn i den gamle bydelen.

Gudeberget

Pantheonen, sier den gamle munken, er et tempel for tilbedelse av gamle guder, vet dere. Han smiler vennlig til de unge novisene, og fortsetter: Vi vender oss mot den enkelte gudens element når vi ber til den, men det gjør vi i uforstand. Vår tro er ikke sterk nok til å se gudenes sanne hjem, så vi må nøye oss med å be til gudene gjennom deres elementer.

Men, hvordan vet vi at det finnes et eget hjem for gudene da, spør en av de unge novisene.

Munken smiler over spørsmålet, som om han ventet på det og ble glad for å få rett. Han legger ansiktet i alvorlige folder, og svarer med lav stemme. Det får de unge novisene til å lytte ekstra nøye. Den lave stemmen får dem til å føle at de får del i en dyp hemmelighet. Munken forteller: Vi vet det finnes fordi noen har vært der! Berget har åpnet seg for dem, og sluppet dem inn i gudenes sanne pantheon, den høyeste helligdom i hele verda! De har kommet tilbake med krefter og innsikter fra gudene, og med beskrivelser av selve Gudeberget.

De sperrer opp øynene, ser med vantro på munken, men han nikker overbevisende.

Noen ganger får simple dødelige slippe inn i Gudeberget, forstår dere. Det er den høyeste ære som kan vises en troende, og det er ikke forbeholdt gudenes presteskap, eller tempelets munker, eller abbeden. Ingen av disse kan regne med å se gudenes hjem. Ikke en gang ordenens profet kan vente å bli opphøyd slik av gudene!

Han ser alvorlig på dem nå. De unge novisene svelger tungt av stundens alvor. Munken fortsetter: Neida! Gudeberget kan like gjerne åpne seg for deg, Njal, eller deg, Minnei, eller hvem som helst av dere! Gudene åpner sitt hjem for den de selv velger, og ingen kan forutsi hvem det er.

Munken sveiper over novisene med pekefingeren, og stopper med fingeren rettet mot den minste av dem: Rung, du kan bli utvalgt! Det kan skje i kveld, når du har bedt kveldsbønnen din! Du kan komme inn i bergets tempel og se de lysende gudene henge der, perfekte i sin form, rolige i sin utstråling. Gudene kan skjenke deg sine gyldne gaver, Rung, om du tør å gi din sjel til dem. Forstår du det?

Gutten nikker, fullstendig bergtatt av muligheten for at han kan komme til Gudeberget, der alle guder i Pantheonen bor, og at han kan få deres gaver. Han sitter med åpen munn, stirrende.

Munken retter seg igjen, og tar nok en gang alle novisene inn i sitt blikk: Det er en grunn til at jeg forteller dere dette nå. Dere har vært dyktige! Dere er klare for neste skritt på veien mot sakramentet. I dag skal jeg lede dere ned i katakombene, der ordenens gamle profeter ligger steinsatt, og der ordenens aller helligste skriftruller holdes for de innvidde. I dag skal dere få se Bergrullene, der ordenens utvalgte har skrevet om sine opplevelser i Gudeberget…

Novisene avbryter munken med et jubelbrøl. De kan ikke sitte stille. Dette er for stort, for spennende, for fantastisk til at de kan holde det inne. De jubler hemningsløst og danser, kysser hendene til den gamle munken og ler. Bergrullene har de hørt om, men de er så hemmelige at novisene ikke har visst hva de inneholdt.

Men nå vet de, og de skal få se dem! De skal få lese Bergrullene!