Ringens kall

Ringen har klart si første ringrite! Gratulerer!

De gjennomførte ringrita i Baobab-ringen (farlig sterkt marekors), et vågestykke som betalte seg. Ringen er nå, til tross for sin svake sjelestyrke, langt sterkere enn vanlige hekseringer i Eburanja.

Det neste steget er å velge et kall, og å gå til Ringrådet med dette, for å få det godkjent. Her følger ei liste over de feltene Ringrådet vanligvis plasserer kallene i:

1. Sosialt arbeid blant syke og fattige
2. Lærearbeid i Eburanja
3. Krig og krisehåndtering (underlagt strategosen)
4. Forskning på kreftene
5. Trolsk filosofi og teori
6. Informasjonsinnsamling (underlagt ringrådet)
7. Utforming, studie og håndtering av skrifter
8. Diplomatisk representasjon (underlagt kediven)
9. Provinsledelse og lovarbeid (underlagt patriokosen)
10. Den Trolske Misjon (delvis selvstendig, årlig rapport til ringrådet)
11. Ringrådet (ledelse og maktspill blant de mektigste i Eburanja)

Ringen må formulere et kall for seg selv, helst et positivt kall (som i at dere skal kjempe for noe, ikke mot). Dere er ikke nødt til å forholde dere til de elleve feltene som er gitt her, men når ringen presenterer sitt kall vil de bli satt i et av feltene av Ringrådet, og muligens bli gitt en overordnet som må godkjenne alle større handlinger av ringen.

Dere kan komme med forslag til kall i kommentarfeltet her.

Gralls vei del 2

Det hadde gått en veksel, og Grall hadde nådd frem til Dragefjellene. Fjellene var enorme, han så for seg hvordan det hadde sett ut når drager hadde svevd over toppene, kanskje det forsatt fantes en inne de dype hulene i Dragefjellene. Terrenget opp mot fjellene var tøft, det var ikke så mangfoldig dyreliv her heller. Det begynte å bli vanskelig å få tak i noe god mat, og nettene ble kaldere. Men Grall holdet motet oppe, og hans tro på at han vil finne det han søker bare økt. 

 Det går ikke så mange dagene i Dragefjellene før han ser at han er nødt til å sende Slaraffen ned igjen fra fjellene. Terrenget er for tøft for de tynne klovbena, og han reiser videre kun med litt mat og vann. Fjellene stiger bare mer og mer jo nærmere han kommer dem, hvertfall virker det slik . Med slike massive fjell og krefter som hviler inne dem, føler Grall seg svært ubetydelig i denne verden. Han følt krefter, så sterke og mektige at han følt at de går utenpå alt annet. Det skimrer i snø under potene til Grall, de siste dagene har han vært nødt til å hame for tåle den bitende kulden. Han vet ikke hvor han går, bare oppover, og lengre inn Dragefjellens favn.

Maten har gått tom, og Grall merker det godt på kroppen, smeltet snø er det han har levd på de siste dagene. Han har nå begynt en av de siste oppklatringene til en av Dragfjellenes massive topper. Han har heller ikke sovet på noen dager heller, snøen er ikke dyp nok til å kunne grave seg ned i. Mens Grall presser seg oppover, begynner snøen å virke varmende på potene og vinden som en lun sommerbris mot den forssene kroppen, så deilig det føles, Grall stopper opp og legger seg ned i den varme snøen og føler den varme viden blåse over han, han merker hvor trøtt han, og lukker øynene.

 ”Grall, Grall…” En stemme hvisker inn øret til Grall “våkne opp”, Grall lukker opp øynene og alt er hvitt. Ikke hvit på grunn av at det er snø, men fordi det ikke er noe. Han er ikke lenger i fjellet, ikke lenger kaldt og surt, det er ingenting. Han er ikke lenger jerv, han snur seg rundt for å se hvor stemmen kom fra. Omlag fem meter fra han står en liten mann, ikke mer enn kanskje en halvmannlengde. Han er gammel virker det som og han har klare dyrsike trekk i fjeset. “Endelig, trodde aldri du skulle våkne”, sier den lille mannen til Grall.

Den lille mannen introdusere seg selv, og er ved navn Kirar. Det går fort opp for Grall at hans kropp og hans sinn ikke er intakt, måten han kommuniserer med Kirar på er gjennom sine tanker. Kirar kom til kontakt med Grall når han sovnet på veien opp på fjellet, dette var altså en drøm. “Jeg vet hva du søker Grall, men for å opplyse ditt sinn, må du utføre tre tester for meg: Jeg vil at du skal skaffe meg hornet til en unitaur, vingen til en kjempeøyenstikker, og noen hårlokker fra en elvehulder. Når du har skaffet disse gjenstandene vil du skal retuernere til meg. Du vil finne meg og min familie ved Avmark.” sa Kirar og forsvant. “Men…”, mer fikk ikke Grall sagt, før han merket de forfrosne potene sine mot snøen igjen, og den sure vinden rev tak i kroppen hans.

Han kunne se starten av toppen av fjellet, og karret seg opp de siste meterne, og vinden stoppet å blåse, og han så klar blå himmel over seg, og et tett skydekke under seg. Men han var ikke alene på toppen, omlag hundre meter bortover så en gigantsik skikkelse, og selv fra denne avstanden kunne han  se et enormt horn stikke opp fra hodet på dette vesenet. Det var nødt til å være en unitaur. Det glefest i seg noe som så ut som noe kjøtt. Grall brølte så kraftig han kunne, og gjorde seg klar til kamp. Unitauren snudde seg og begynte å stampe med foten, så begynte den å løpe mot Grall, med hornet først. Og Grall stormet mot den igjen. Det ble en voldsom kamp, de gjøv løs på hverandre. Men med et rakt byks, hoppet Grall inn i strupen på unitauren og tok liv av den. Hornet som var festet til panen til unitauren løsnet grepet og Grall tok det med seg. Grall tok restene av maten som  unitauren hadde spist som viste seg å være en hjort den hadde brakt med opp. Nedstigningen gikk betylig raskere, og Grall skle ned store stykker av veien. Og det tok ikke mer enn en halv dag før han var kommet ned igjen fra fjellet og kunne gå langs den snøkledde veien ned mot skogene igjen.

 Det tok noen dager før Grall kunne gå på noe annet enn snø, og han var kommet ned til skogene. I glede la han seg ned i noe lyng, og sovnet i utmattelse. Da han voknet igjen var hornet til unitauren borte. I febrilsk leting fant han ingenting. Plutselig hørte han en svak summing og han så opp, en kjempeøyenstikker, som Kirar hadde snakket om fløy over han med hornet i de tynne stilkbena, men den hadde et vingeslag som måtte være minst tre manslengder. Ved å late som at Grall ikke hadde sett øyenstikkeren, begynte han å lete etter noe han kunne prøve å lokke øyenstikkeren med, han brakk av en stor grein og smørte den inn med noen blåbær så den fikk et synlig klar blåfarge. Så lot Grall som han gikk til å sove, og ventet på at øyenstikkeren skulle komme å ta den blåmalte grenen. Det gikk litt tid men tilslutt kom det en summelyd som nærmet seg. Som Grall merket såvidt landet ved siden av seg, ved en lynraskbevegelse tok rakk han så vidt å få fatt på kjempeøyenstikkeren før den smatt unna, og tok livet av den. Og rev løs en av de voldsomme vingene, vingen var nesten vektløs, men like skarp og solid som et nyslipt sverd, så han tok med to av vingene. Heldigvis bar forsatt øyenstikkeren unitaurhornet så nå forsatte han reisen nedover. Veien nedover var lang, og det var mange hindere på veien.

Det tok noen dager før Grall var nede i ordentlig skog, vegetasjonen ble tjukkere. Og en dag ble han nødt til å krysse en stridt elveleie so gikk gjennom skogen. Elven var stri så han var nødt til å mye krefter på å komme seg over på den andre siden. Vannet var iskaldt men Grall gikk ut i vannet å begynte å svømme over med med hornet og vingen bundet fast til seg. Midtveis uti vannet blir Grall dratt ned, og med sitt mørkesyn ser han hva som har dratt han ned. En grønnaktig voldsom kvinneskikkelse med langt hår og gule lysende øyne har tatt tak i benet hans og trekker han ned, en elvehulder. Med et svært gap og med små skarpe fisketenner, er vesenet på vei til å bite av benet til grall. I ren panikk tar Grall etter unitaur hornet og prøver å stikke elvehulderen, og med et heldig treff blir hulderen truffet i øyet og slipper taket. Med en kraft anstrengelse kjører han hornet gjennom hodet til elvehulderen og de lysende øynene blir sorte. Han rekker så vidt ned til liket av hulderen og river løs en neve med hår fra hodet hennes. Grall svømmer opp til overflaten og gisper etter luft. Og greier karre seg i land over på den andre siden.

Alle kravene Kirar hadde satt til Grall hadde blitt fullført. Hornet til en unitaur, vingen til en kjempeøyenstikker og hår fra en elvehulder. Veien til avmark var lang, men ingen store farer møtte Grall på veien, og ved hjelp av sitt instinkt og fant Grall til slutt veien til Kirar og han sin familie. Det var en liten jervelandsby, der jerver og små mennesker gikk omhverandre, de var nødt til å være hamskiftere, bare det virket som at det var motsatt av hvordan Grall selv hamet, de kunne hame seg til mennekser mens Grall kunne hame seg til en jervemann. “Har du skaffet meg det jeg ba deg om Grall”, sa Kirar . “Ja, alle de tre gjentandene du ba meg om”, svarte Grall. “Du har holdt din del av avtalen, jeg skal nå holde min, og hjelpe deg på veien til det du søker”, sa Kirar og løftet den lille hånden sin mot pannen til Grall som satt på knærne. Hånden kom nær pannen hans, og alt ble sort.

Gløden-fortellingene

Til de av dere som enda ikke har skrevet gløden-fortellinger:

DE TRENGER SLETT IKKE
VÆRE SÅ LANGE
SOM VICTOR SIN!!!

Det holder om dere skriver en fortelling på en håndfull linjer, og så svarer på min rettledning med en ny håndfull, for så å møte utfordringen jeg gir med nok en håndfull. Det er ikke lengden eller detaljene det kommer an på. Det eneste som gjelder er at fortellingen handler om rollen din, og at den på en eller annen måte møter en utfordring.

Olerions søken

Olerion ser seg rundt på rommet i det hvite tårn. Det er dagen etter møtet med en av yppersteprestene i Nekromah. Hun hadde blitt slaktet etter alle kunstens regler, men Olerion følte seg likevel ikke vel. Han hadde kjent de mørke kreftene hun utstrålte. Enorme krefter. Og allikevel antakeligvis bare en prestinne som kunne unnværes. Han kom til å tenke på Fyrr, som etter tumultene i går hadde blitt hans åndelige slave. Olerion husket døden i øynene hans da han reiste seg, og senere hvordan han fordrev døden i han og erstattet det med litt av hans egen. Olerion hadde etter hvert nå begynt å innse hvor mektig denne kraften var, og det gjorde han redd. Ikke fordi han hadde kontrollerte en slik kraft, men fordi han har sverget å drepe mennesker med krefter så umåtelige mye større en hans egen.

Han så ned på Nekromah’s stav. Han hadde lest om denne staven. Bare noen få utvalgte fikk bære en slik stav. Han visste at den hadde en ekstremt god vektfordeling som gjorde den meget godt egnet til kamp, men dens spesielle og virkelige evne hadde han enda ikke helt forstått.

Olerion la staven fra seg og begynte å tenke på de tatoverte runene på kroppen til heksen de hadde drept en tid tilbake da Aberdal ble angrepet av røvere. Han hadde nedtegnet dem, studert dem omgående, men fant aldri noe svar. At Axa tok skriftene da han viste dem til henne gjorde ikke saken lettere. Han var enda for ung og uerfaren til å gå imot en tidligere heksemester, selv med ord. Etter at nedtegnelsene forsvant hadde han helt glemt hvordan runene så ut. Olerion hadde flere ganger prøvd å skrive dem på nytt etter hukommelsen, men det viste seg umulig. Helt til etter møtet med prestinnen. Olerion hadde hatt en drøm. En drøm om trær, vann, luft. Styrke, sanser og sjel. Alle elementene han hadde lært seg å manipulere, og alle hadde en egen rune knyttet til seg. Olerion tok fram fjærpennen sin og begynte å skrive ned disse runene. På hvert sitt ark, tegnet han et bilde av et tre, en foss og en vind. Han kjente kreftene strømme gjennom han mens han tegnet, og visste at det var slik de skulle se ut. Nå er de i alle fall nedtegnet på nytt, tenkte Olerion. Han forstod imidlertid like lite som sist gang han hadde sett på dem.

Det hendte ved en ren tilfeldighet. Olerion hadde gitt opp arbeidet med runene for i dag, og tenkte han skulle ta en tur ut i borggården for å trekke litt luft. Han pakket sammen arkene til en bunke og løftet dem opp for å legge dem på bordet på andre siden av rommet. Idet han skulle legge dem ned stoppet han brått. Han hadde sett et lysglimt gjennom arket. Han kikket seg rundt om i rommet etter en eventuell lyskilde og så kulestaven. Kulen reflekterte lyset fra solen i en samlet stråle som pekte rett på arkene han holdt i hånden. Olerion ble forundret over hvor kraftig denne strålen var. Det var jo ikke spesielt lyst ute. Han tenkte ikke mer på det og la bunken med runene på bordet og skulle til å gå ut av døra da han brått kom til å tenke på sin læremester: Heksemester Jin’Jal. Han hadde brukt mye av sin tid på å fortelle Olerion at ingen ting skjedde tilfeldig. Alt har sin hensikt, hadde han sagt. Med dette i minnet gikk Olerion resolutt tilbake til bunken og holdt dem opp mot lyset. Da så han det. De tre symbolene overlappet hverandre og skapte et nytt symbol. Han skjønte ikke hva det var, eller betydde, men det var en sammensetning av fargene til de tre andre elementene. Det så nesten rødt ut. Olerion lot fingeren stryke over bunker og ble til sin forundrelse brått varm. Han kjente en velvære strømme gjennom kroppen hans. Mens han stod der og nøt øyeblikket ble han brått oppmerksom på noen små runer inne i midten av symbolet. De dannet to linjer. Det var runer Olerion kunne lese! Han leste inni seg:

Det er en kraft som bor i din kropp. Det er en kraft som aldri gir opp. Døden

Du må lære deg aldri å gi opp. Søk visdom i jord, vann, luft og ild, aldri stopp. Gløden

Olerion ble fylt med ærefrykt. Han visste ikke hvorfor, men han fikk brått en trang til å komme seg ut. Han tok sats, hoppet ut av vinduet og falt mot bakken. I lufta forvandlet han seg selv til en gigantisk ørn og satte kursen for himmelen. Han visste han ikke kunne stoppe, før han hadde tilegnet seg den visdom skjebnen krever av han!

Det er et par veksler siden Olerion hoppet ut av vinduet i Det hvite tårn og satte kursen for himmelen som ørn. Han har flydd over hele himmelen, gjort seg om til fisk og finkjemmet små tjern og innsjøer, og gjort seg til et dådyr og løpt i skogen. Enda Olerions forvandlinger ikke helt var det samme, så forstod han nå virkelig hvorfor Dragon Grall var så fascinert over sin evne til å hame. Så mye Olerion hadde flydd, svømt og løpt rundt om i Aberdal, så hadde han enda til gode å få noen dypere innsikt i elementene og denne mystiske runen om gløden. Han måtte komme seg videre, tenkte han. Ut av Aberdal for å utforske steder ingen mann tidligere hadde ferdes. Nok en gang kom Olerion til å tenke på sin læremeste, Jin’Jal. Han husket at han fortalte om et fjell i Rodiliadistriktet, ikke langt fra hans hjemby, hvor det levde fuglemennesker og fugler om hverandre. Olerion bestemte seg for at dette skulle være hans første stopp på veien mot visdom.

Det tok lang tid før Olerion kom til roten av fjellet. Han hadde bestemt seg for å gå som en vanlig mann til Rodilia, uten å benytte seg av krefter. Han følte det var det riktige. Veien til visdom har ingen tidsgrense, hadde han tenkt da han begynte vandringen. Olerion ble stående å skue oppover det massive fjellet. Langt der oppe kunne han skimte fuglevesener med digre vinger som brettet seg utover himmelen. Olerion begynte å løpe mot en liten klippe et par steinkast unna, og omtrent halvveis forvandlet han seg til en diger katt. Farten økte markant de siste meterne mot klippen. Han satte de to forreste potene mot klippen og skjøt ut i lufta mens han forvandlet seg til en ørn, men noe var galt. Han følte seg tyngre en vanlig. Han flakset frenetisk med vingene, men klarte ikke å komme noe nevneverdig høyere. Brått ble han oppmerksom på at han ikke hadde fjær på magen eller nebb. Beina var de samme, men da han så ut mot armene sine, så han to fantastiske vinger. Flottere enn noe han tidligere hadde sett. Han skjønte nå hva han hadde forvandlet seg til. På instinkt hadde han forvandlet seg til det han søkte i fjellet. Et fuglemenneske. Med det forstod han også hvordan han skulle bruke disse vingene, og etter par flaksende vingeslag steg han mot toppen av fjellet med enorm fart. Han skjønte at luften hjalp han opp. Han hadde ikke manipulert luften, men det var allikevel Olerions egen trolldom som førte han oppover fjellet. Etter et par minutters flytur satte han seg ned ved en åpning i fjellet, en mørk hule. Det var noe med stedet som fascinerte Olerion, men han visste ikke hva. Han befant seg nå mange hundre mannshøyder over bakken nedenfor. Allikevel var han bare kommet under halvveis på ferden mot toppen.

Olerion begynte smått å kikke mot inngangen av hulen. Uten noen som helst form for varsel kom brått to gule øyne til syne i huleåpningen. Det måtte være en fugleskapning konkluderte Olerion raskt, på bakgrunn av den svarte streken i hvert øye, før han tok fram kulestaven og pekte mot skikkelsen. Kulestaven begynte med ett å lyse. Et skimrene hvitt lys fylte hele klippen og inngangen til hulen. Han kunne nå se skikkelsen. Et fantastisk vesen! Menneske og fugl i ett, som Olerion, men i stedet for hvite vinger, var skikkelsen vinger skimrende, med nøyaktig samme glimmer som lyset fra kulen. ”Du er bærer av månens kraft, Olerion”, kom det brått fra skapningen. Olerion ble målløs. Hva mente dette vesenet? Forvirringen vokste i han. ”Du søker visdom på veien mot gløden. Jeg kan se det i deg, Olerion”. ”Hva? Hvordan? Du kjenner mitt navn.”, stotret Olerion. ”Ja, jeg visste du ville komme. Jeg har hatt drømmer om deg.”. Olerion ble stående å måpe. Drømmer om han? Hvordan? ”Følg meg sa mannen”, og gikk rolig mot kanten av klippen. Vesenet spredte ut vingene og kastet seg utfor. Han for nedover fjellsiden. Sekunder etter steg han brått og skjøt med økende hastighet oppover, forbi Olerion og med retning mot toppen av fjellet. Olerion ble kastet tilbake av kreftene som fulgte mannen da han passerte han. Han kontrollerte luft, bedre enn noen Olerion noen gang hadde møtt. Selv bedre en Jin’Jal! Forvirringen ble med smått erstattet med en voldsom respekt for dette vesenet. Olerion spente ut de hvite vingene og fløy mot toppen av fjellet, etter mannen. Da han kom opp til toppen av fjellet, var han utslitt. Mannen, eller vesenet, Olerion visste ikke hva det var, satt på det høyeste punktet og skuet utover landskapet. Olerion,s landet forsiktig ved siden av han, og speidet utover. De satt stille, uten å si et ord i flere timer. Så sa mannen brått: ”Du må se hva jeg ser”. Olerion forstod ikke hva han mente. Han ble sittende å tenke, på hva mannen hadde sagt, men forstod like lite som da han sa det. ”Jeg kan ikke hjelpe deg mer”, kom det plutselig fra mannen. ”Du må selv forstå meningen med dette møtet, men jeg skal gi deg et siste tips”. Mannen reiste seg og pekte mot noen enorme fjell langt, langt unna. Selveste Dragetindene. Olerion ble sittende å stirre på disse gigantiske fjellene. Da han snudde seg for å spørre mannen hva han mente, var han borte. Han ble sittende å fundere på toppen av fjellet utover natten, mens han etter hvert ble mer, og mer klar over hva det var mannen mente. Han måtte utforske Dragetindene.

Det tok Olerion lang tid å nå fjellene. Selv om han nå hadde lært seg at han kunne bruke luftens kraft til å forflytte seg raskt, nesten som trollvandre, tok det han mange veksler før han var fremme. Han fløy over de høyeste fjelltopper, og gikk gjennom de dypeste daler. Olerion var mektig imponert over fjellenes karakter som hadde stått der urørlige siden tidenes morgen.

Dypt inne i tindene kom Olerion over et lite tjern. Vannet var renere enn noe han noen gang hadde sett. Han hadde ikke drukket på flere dager og bykset raskt mot vannet. Han forsynte seg grådig av kildevannet. Han hadde ikke gjort noe annet enn å gå og å fly i lang tid, og følte nå en trang til å hoppe ut i vannet og svømme rundt. Olerion tok av seg klærne og hoppet i vannet. Han gjorde seg om til en fisk, nærmere bestemt en fisk med samme utforming som månefisken han hadde sett da de tilintetgjorde Deum Fas i nettopp de samme fjellene han befant seg i nå. Etter omtrent en halvtimes svømming under vann, bestemte Olerion seg for å fortsette ferden. Han skjøt fart mot vannflaten, klar til å hoppe på land. Han hadde rimelig stor fart da han nådde overflaten, med i stede for å trenge igjennom, ble han slått tilbake med en voldsom kraft. Han forsøkte gang på gang å trenge igjennom barrieren, men det viste seg umulig. Olerion prøvde å benytte seg av trolldom til å bryte barrieren, men til sin forskrekkelse oppdaget han at han ikke hadde kontakt med kreftene her nede. Gradvis innså han at han var fanget, og det som verre er: forvandlingen vil omsider ebbe ut, han vil bli et menneske igjen og drukne. Olerion ble slått av panikk. Han svømte frenetisk rundt i tjernet og lette etter en vei opp, men fant ingen. Han kjente at han begynte å bli mann igjen. Redselslagen prøvde han et fåfengt forsøk på å trenge igjennom, men resultatet var det samme som tidligere. Han kjente vannet begynte å trenge ned i lungene mens han gispet etter luft. Da alt håp syntes å være ute så han brått et rødlig skjær i form av tråder over han. De dannet et hull i overflaten. Dette var hans sjanse. Med en siste kraftanstrengelse svømte han opp mot overflaten, skjøt ut av hullet og landet på bakken ved siden av tjernet. Det første han så var kulestaven. Den sendte ut røde tråder. Det var staven som hadde reddet han. Han ble liggende å gispe etter luft i flere minutter. Han forstod med ett at hans evne til å manipulere vann, aldri ville være den samme. ”Jeg frykter vann”, tenkte han. Så ble alt svart.

Han våknet av merkelige lyder. Alt var svart. Olerion satte seg forsiktig opp og holdt armene foran seg. Han forstod at han befant seg under marken da den ene hånden støtte på en vegg av jord like ved. Han forsøkte å se seg rundt, men til ingen nytte. Det var for mørkt. Olerion kunne enda kjenne smerten i lungene hver gang han pustet. Plutselig begynte staven å lyse, men det var ikke det samme skinnet han hadde sett med fuglemannen, dette lyset var hvitere. Det tok litt tid før Olerions øyne vendte seg til lyset, men da han endelig kunne se igjen så han en skapning stå over han. Olerion ble forbauset over at han ikke var redd, eller overrasket. Dette vesenet utstrålte en godhet og varme han aldri hadde sett maken til. Vesenet var en halv mannshøyde stor var bekledd i en brun pels. Han liknet egentlig ganske mye på en liten mann, hvis det ikke hadde vært for øynene. De var skinnende hvite. Skikkelsen løftet sakte hånden å la den på brystet til Olerion. Lyset fra staven ble med ett mye sterkere. Hele mannen begynte også å lyse. Sekunder senere ble mannen kastet bakover og landet på ryggen. Han reiste seg tålmodig opp igjen og gikk et par meter bort hvor Olerion så at det vokste noen urter han aldri hadde sett før. Mannen tok en av dem opp med største omhyggelighet, knuste den i hendene og hold hånden sin med urtene mot Olerion. Han viste med den andre hånden at han måtte spise. Det virket ikke som om han kunne snakke. Olerion tok urtene og spiste. Det tok ikke lang tid før han følte seg bedre. Smerten i brystet begynte å svinne hen. Olerion forstod at denne skapningen hadde tatt ham med seg, og pleiet han da han var utslått. Olerion følte med et en voldsom trygghet vokse i han.

I to veksler var Olerion sammen med denne skapningen under jorden. Olerion studerte hvordan han laget mat, hvordan han brukte urter og generelt hvordan han levde. En dag gjorde skapningen tegn til at Olerion skulle følge med ham. De gikk lenge i en underjordisk gang, før de omsider kom til en lysning. Da Olerion tittet ut, så han at han befant seg ved foten av Dragetindene igjen. Skapningen gjorde tegn til at han skulle gå ut. Olerion forstod at dette var farvel. Han takket han som best han kunne uten å bruke ord og begynte å gå mot alveskogen.

I dagene etter besøket i Dragetindene hadde Olerion tenkt mye på hva alt dette betydde. Han hadde laget seg en gapahauk ved inngangen til skogen. Der satt han nå og tenkte. Han klarte imidlertid ikke å sette alt i sammenheng før ved fullmånen flere netter senere. Brått begynte staven å lyse igjen, og det var da han forstod det. Det var hans venners krefter som hadde hjulpet ham. Gelg-Fasins månekraft hadde hjulpet han i fuglefjellet. Rams kjærlighet hadde reddet livet hans i tjernet og bergvesenet hadde utstrålt livets kraft, den samme som Jubel. Han skjønte nå hvorfor vesenet hadde blitt kastet tilbake da det tok på han. Døden i Olerion hadde nektet livet adgang i hans kropp. Allikevel valgte vesenet å hjelpe han med urter og pleie. Enda Olerions kraft representerte det stikk motsatte. En voldsom respekt for denne snodige mannen fylte Olerion mens han tenkte på dette. Olerion forstod også etter hvert at forvirringen han hadde følt, skaden fra tjernet og tryggheten hos bergvesenet hadde en sammenheng med kreftene som hadde hjulpet han på hans søken. Han visste ikke hva denne sammenhengen var. Han ble sittende å stirre inn mot alveskogen. ”Det er noe spesielt med alveskogene”, tenkte han. ”De utstråler spesielle krefter.”. Olerion visste nå at siste kapittel på hans vei mot visdom skulle finne sted i disse skogene.

Olerions glød

En morgen bestemte Olerion seg for at tiden var inne. Han pakket sammen sakene han hadde hatt med seg og noen nye urter han nylig hadde sanket rett i utkanten av skogen. Det viste seg at man ved å blande et par forskjellige urter sammen med dådyrblod, fikk en utmerket salve for leging. Olerion hadde selvsagt husket på å nedtegne hvilke ingredienser og slikt som krevdes, og stuet skriftrullen sammen med alle de andre rullene i baggen. Etter en liten stund var han klar. Han husket hva som hadde skjedd sist gang han hadde kontakt med ånden i en alveskog; han hadde besvimt og nesten mistet litt av sin styrke, og hadde derfor bestemt seg for at han nå skulle kontakte druidene i stedet for. Olerion visste nå hvordan man snakket, eller rettere sagt, sang for en alv. Han forsterket kontakten med kreftene og brukte trolluft for å spre sine ord med vinden langt innover i skogen. Han sang:

Ærede druider av Uit-Uit:

Hekselærling Olerion fra Rodilia, ber om innpass til deres fantastiske grønne skog

Hans søken etter visdom er som en evigvarende, uransakelig plog

Lærdom og gløden er hva jeg søker og ikke kan miste

Med den skal jeg kjempe mot Nekromah, helt til det siste!

Ærede druider.

Olerion ble stående og vente et par minutter. Brått stod det to grønnkledde alver foran han og sekunder etter kom det fem til. Olerion kunne se av kreftene de utstrålte at de nettopp hadde foretatt en åndevandring. Den penest kledde, trodde i alle fall Olerion (han var ikke helt inneforstått med alvenes klesbruk), steg fram og sang:

Mitt navn er Setinal-ai-Fal, den eldre

Du som søker adgang til dette evigvarende liv, hvordan våger du å bringe døden hit?

Olerion forstod at det var hans tur til å snakke. Han sang:

Ærede druider av Uit-Uit

Jeg ble ikke gitt denne Dødens kraft frivillig

Det er en kraft man verken må ære eller elske adskillig

Likevel tror jeg den kan være til nytte mot Marareia, min rivalinne

Og med den rette visdom, Dødens svakhet jeg vil finne

Det er blant annet denne visdom jeg søker her

Dødens budbringer jeg ikke er.

Ærede druider.

Det gikk noen sekunder så svarte alven. Olerion forstod at han snakket på veiene av alle druidene. Som om alles ord og tanker ble konsentrert ut av en person. De sang:

Vi ser at du snakker sant

Du er ikke Dødens adjutant

Dine krefter må imidlertid forsvinne

Før du deg i alveskogene kan befinne

Godtar du dette vanskelige offer

Så vil du kanskje kunne omsvøpe deg i Glødens stoffer.

Olerion ble stående og tenke. Uten hans krefter ville han jo ikke være annet enn en vanlig mann. ”Det finnes et mål høyere enn min egen velvære.”, tenke Olerion og sang med brytende stemme:

Jeg godtar offeret

Alvene begynte med en gang med merkelige bevegelser med hendene. Like etter falt Olerion till bakken. Han kjente kreftene bli sugd ut av han, litt og litt. Til slutt var det ingenting igjen av krefter i Olerion. Druidene ble stående å se på denne stakkarslige mannen en liten stund, som om de syntes synd på han, før de tok stavene og trollsteinen til Olerion, snudde seg og forsvant innover i skogen. Han hadde nå ingenting igjen bortsett fra en liten jerngryte, en mørk kappe og baggen med nedtegnelsene. Olerion samlet så krefter og bega seg innover i skogen.

Det tok lang tid før Olerion vendte seg til livet uten krefter. Selv døden i han var vekk. Han visste ikke hvordan man jagde etter vilt og utallige forsøk på å fange dyr hadde alle feilet. Det resulterte i at han måtte spise frukt andre ting han fant rundt om i skogen. Han befant seg i en tilstand hvor han alltid var sulten og desillusjonert. Hver gang han prøvde å oppnå kontakt med kreftene gikk en ilende smerte opp langs ryggen. Det var skogåndens måte å straffe han på hvis han ikke konsentrerte seg om sitt mål. I dager vandret bare han rundt i skogen uten noen mål og mening, mer nedbrutt for hver dag som gikk.

En natt ga han opp. Han la seg ned på alle fire, begynte å gråte og skrek ut i den kalde natteluften: ”Hva skal jeg gjøre uten kreftene mine?”. ”Hvilken nytte har jeg som kjemper uten dem?” .”Jeg vet ikke hvordan man lever i skogen”, ”Jeg kan ingen ting”, skrek han gråtkvalt. Etter en liten stund ga anfallet seg og han begynte å tenke. ”Jeg kan ikke la dette stoppe meg”, tenkte han. ”Jeg må slåss videre!”.

Månedene gikk. Sommer ble til høst, høst ble til vinter og vinter ble til vår. Litt etter litt lærte Olerion seg hvordan man levde i skogen. Han lagde feller for dyr, bygde gapahauker rundt om og sanket ved. Han begynte å tilpasse seg livet i skogen. Olerion ble forbauset over at han etter hvert hadde lært seg og trives i denne tilværelsen.

En dag, den andre vinteren, dukket Setinal-ai-Fal plutselig opp mens Olerion kokte en liten hare han hadde fanget tidligere på dagen. I over et og et halvt solverv hadde Olerion vært i alveskogen, og dette var første gang under hele oppholdet han hadde møtt noen. Setinal-ai-Fal hilste og satte seg ned. Olerion gjorde det samme. De satt stille en lang stund. Så sa Setnal-ai-Fal på sitt syngende språk: ”Jeg tror du er klar for å få tilbake kreftene dine, Olerion.”. Olerion tittet forbauset bort på han. ”Jeg har jo ikke gjort noe annet enn å leve i skogen”, svarte Olerion. ”Hvorfor skulle jeg fortjene den æren kreftene krever?”, fortsatte Olerion. ”Nettopp derfor tror jeg det er tid. Du har innsett at du bare en et lite rundøre i en stor verden.”, sang druiden. Olerion ble sittende å tenke. Omsider sa han. ”Jeg trenger ikke kreftene mer. Det finnes andre måter å bekjempe Nekromah”, sa han med stolt røst. Druiden ble sittende å smile. ”I så fall så tror jeg også du har fått den visdom du en gang søkte.”, sa han. ”Se dypt inn i ditt indre. Let etter det som varmer”, sa han og reiste seg. Olerion ble sittende å føle på sitt indre. Han kjente hvordan hjertet pumpet, hvordan blodet rant rundt om i årene, men det var noe annet. Noe ukjent. Et varmt punkt han ikke klarte å fastsette. Det var denne varmen som hadde holdt ham varm de kalde vinternettene i skogen. Det var denne varmen som hadde lært ham hvordan man skulle leve her. ”Gløden”, hvisket Olerion. Druiden ble stående å se på Olerion. Han så på ham med ære. Så lettet han, og svevde opp mot tretoppene. Da han var kommet et par meter opp i været, snudde han seg og sang: ”Stavene og steinen vil vente på deg i utkanten av skogen. Dragemester Olerion. ”. Brått våknet alle trærne rundt ham til liv. De lange greinene slynget seg ned mot ham. I det de traff han, kjente Olerion kreftene sige tilbake. Sakte, men sikkert. Også Døden. Han forstod hvor forferdelig for trærne å holde på denne kraften det måtte ha vært. Olerion følte en enorm respekt for trærne. Han reiste seg fra steinen han satt på, og sang:

Jeg ærer dere elskverdige trær, som har hjulpet en fremmed på veien mot visdom

Det er noe jeg skal huske, helt til mitt liv blir tatt av alderdom

Jeg sverger med dette å beskytte denne skog med mitt liv

Det skal jeg gjøre instinktivt

Takk for alt, kjære venner

Håper dere får alt dere trenger.

Trærne reiste seg stolte mot himmelen og veivet med greinene i takt med sangen. Det var ulikt noe Olerion hadde sett tidligere. Etter å ha beundret disse vakre skapninger en stund forlot Olerion skogen. Stavene og trollsteinen lå helt korrekt rett utenfor skogen og ventet på ham. Enda Olerion nå ikke trengte slike materielle ting, visste han at det kunne være til hjelp i kampen mot Nekromah. En kamp han nå forstod ville kreve offer.

Kniv blandt alvene

Kniv lastet utstyret sitt på den tapre slaraffen “Snik” i ly av nattemørket. Hvor skulle han? Han hadde iallefall en anelse om hvilken retning det skulle være. Han krysset ukjente stier, brede elver, høye fjell og dype daler. Slaraffen Snik virket førnøyd, han ble godt stelt med og det var nok av mat.

Da de en kveld kom til utkanten av en stor skog bestemte Kniv seg for å stoppe for kvelden. Han lagde en liten gapahauk til seg selv og la et tykt pledd over Snik.
Han ruslet inn i skogen for å prøve å finne litt tørr brenne han kunne bruke for å holde det lille bålet han hadde laget i live. Det var lite å finne i skoggrensen så han gikk videre inn i skogen. Den klare himmelen ble dekket til av trær så enorme at Kniv ikke hadde sett maken. På veien plukket han opp forskjellig sopp og urter som han tenkte kunne bli et romslig måltid for ferden hans senere. Han hørte rasling fra buskene og knirking fra trærne. “Dette må være en utrolig gammel skog”, tenkte Kniv mens han vandret innover.

Det ble mørkere og mørkere, men Knivs skarpe øyne ble ikke påvirket av dette. Han sanset at noen iakttok ham. Trærne bøyde seg truende over ham da han med ett merket en spiss gjenstand i nakken. Kniv stanset momentant. Han våget ikke snu seg å se overfallsmannen bak seg. Flere grønnkledde folk trådte frem fra busker og trær fremfor ham. Han var tatt til fange av skogfolket.

Kniv våget nesten ikke puste. En spesielt flott grønnkledd skikkelse tok et par skritt fremover mot Kniv. Han ga et kort vink, mens han så over skuldren til Kniv. Smerten fra nakken ble borte og mannen (eller var det en mann?) festet blikket i Kniv. Han målte Kniv fra føttene og opp, til slutt spurte han litt hakkete:

- H-ve-m e-r d-u o-g h-va gj-ø-r d-u h-er?

Kniv svarte høflig at han var Kniv fra noktur, og at han var her på vandring.

* * *

Det var det siste Kniv husket av møtet i skogen. Hva de hadde gjort med ham visste han ikke, men når Kniv åpnet øynene var han inne i et lite rom laget av tre. Han så seg rundt, en liten åpning var det der. Kniv kom seg på alle fire og krabbet bort, han stakk hodet ut og hoppet skremt bakover. Han var oppe i luften i en liten trehytte! Forskrekket over å være fanget i en hytte kansje 100 favner over bakken satte han seg opp mot veggen.

Det gikk veksler og måneder. De slapp ham ikke ut. Han fikk 2 måltider om dagen av en grønnkledd kvinne som ikke snakket til ham. Hun svarte ikke på noe av det Kniv spurte om. De første vekslene var han desperat og fortvilet, men så falt det en ro over ham. Han aksepterte fangenskapet, og holdt seg skjerpet ved å gjøre øvelser for kroppen, og ved å tenke gjennom sitt liv til nå.

Etter som tiden gikk ble Kniv så oppslukt av rutinene sine at han knapt merket dagene gå. Derfor ble han også ganske overrasket når treet plutselig en dag åpnet seg. Han ble sittende og myse mot det skarpe lyset. To grønnkledde skogkvinner tok tak i ham. De ledet ham ut og ned fra treet.

Kniv ble nå satt til arbeid i skogen. Han var under streng bevokting. Han arbeidet hardt, men fikk også masse tid til å studere sine fangevoktere. Bevegelsene deres og årvåkenheten fylte ham med ærefrykt for dette folket. Han studerte dem, men arbeidet uten spørsmål. Han var i live, så det var fremdeles håp. De ville drept ham allerede om de virkelig ønsket det.

Hver morgen og ettermiddag kunne han se mer av alvenens levemåte. Han ble mer og mer fascinert av deres kultur. Den selvoppholdende disiplinen han hadde klamret seg til i trehytten virket ynkelig i forhold til alvenes energiske lystighet. Kniv ble skremt først, men så ble han sugd inn i den alviske stemningen. Veksler passerte og Kniv smilte stadig mer. Måten alvene utnyttet, stelte og bevarte skogen på ga Kniv nye innsikter om livets krefter. Maten de ga ham hadde en eller annen kraft ved seg. Han følte at sansene ble skarpere. Skogens dufter og lyder trådte klarere frem for ham, og gjorde hver dag til en spennende vandring. Han betraktet alver øve seg med staver, dansende som om kampen var en lek. Han så alver springe opp og ned trestammer, og så alviske druider veve levende bilder i lufta over glosteinene deres, som underholdning for gammel og ung. Han begynte å dele alvenes kjærlighet til skogen, som om han var en av dem. Hver natt sovnet han til alvenes syngende stemmer og sank inn i drømmer fylt av ro.

En dag kom 3 alver til inn til Kniv og vekket han, Kniv gjenkjente straks en av de eldre druidene som alven i midten. Alvene begynte å prate, og Kniv som ikke kjente alvenes tungemål godt nok til å høre hva de sa, oppfattet på kropsspråket til druiden at han skulle bli satt fri.

Kniv hadde rukket å bli venn med en alv han kalte “Hunin”, som tilbød ham å bo i sitt sjeletre. Kniv takket ja med et smil. Det var en ære, skjønte Kniv, å bli invitert til sjeletreet til en alv, så han ble gjerne med Hunin dit. Hunin åpnet treet for ham, og behandlet ham langt vennligere enn alvene til nå hadde gjort. De levde nesten sammen som brødre. Det var ei fin tid.

Så en dag da Kniv skulle vaske seg i elven fikk han se ei alvekvinne strekke seg og vinke til ham fra andre sida av elva. Hun var naken og lokkende som i en drøm. Kniv glemte det Hunin hadde lært ham om alvenes skikker. Fortryllet vasset han over elva for å omfavne henne og gi seg hen til den vakre kroppen hennes. Men når han steg opp på elvebredden var det som om fortryllelsen ble brutt. Hun sperret opp øynene og flyktet inn i skogen. Det gikk så fort at Kniv bare ble stående og måpe.

Da Kniv kom hjem sparket han i et tre av skuffelse og sinne. Det var blitt ganske sent, så Kniv tente et lite bål. Han ble sittende ved bålet sitt og fundere over livet i skogen, og livet sitt før det. Han rullet seg like godt inn i et teppe ved bålet, og sovnet der.

Da han våknet opp neste morgen sto Hunin over han med et rasende blikk. Han fortalte Kniv at Nimai-namoonï hadde fortalt druidene hva som hadde skjedd, og at slik attrå fra en rundøre var utilgivelig. At Kniv hadde gjort opp bål, og brent greiner fra sjeletreet til Hunin gjorde stemningen enda verre.

De stod mot hverandre, men så kom et voldsomt brøl bak Hunin! Kniv kastet seg frem med dolken sin i hånda og kjørte den rett i halsen på et digert skogbeist. Det var for stort og mektig for ham, men han hindret det fra å rive ned Hunin bakfra. Og Kniv holdt det fra livet lenge nok til at Hunin fant buen sin og sendte ei pil gjennom det grusomme gapet. Beistet ble kastet bakover og de to mennene kastet seg over det for å gjøre slutt på styggedommen.

Når beistet endelig lå der, stod de begge andpustne og blodige og heiv etter pusten. De stirret på hverandre, og begge smilte. De var fremdeles venner, selv om uforstand og fremmede skikker stod mellom dem. Kniv rettet seg, tørket dolken, og stirret ned på skogbeistet.

Da forstod han det! Det digre skogbeistet, et tobeint vesen som levde i trærne og jaktet på både dyr og fugler og frukt, var en nøkkel til gløden for ham. Kniv forstod at han måtte fjerne seg fra alt han kjente og leve som dette beistet. Naken måtte han møte skogen. Naken måtte han søke gløden …

Hunin betraktet Kniv som sto der; han var taus og tilsynelatende upåvirket av kampen. og bak det slørete blikket hvilte en skarp tanke. Hunin la hånden på skulderen til Kniv og sa; Kniv her i skogene er du ikke lenger en fange, og du er fri til å ferdes her og hvor som helst innen for våre grenser som du selv vil. Kniv tok da avskjed med Hunin og velsignet vennskapet deres.

Det var mørkt, måneskinnet opplyste kun deler av den krunglete stien som Kniv fulgte. Trærne ble bare høyere og mer truende jo lenger han gikk. Kniv sanser hadde blitt skjerpet etter det lange oppholde i skogen, så han visste godt at det var noe som iaktok han fra høydene. Det var stille, Kniv trakk dolken sin i det et skogbeist stormet han fra siden. Kniv dukket og unngikk en susende klo, han pivoterte rundt og satte dolken dypt i nakken til beistet. Det ga en blå skimmring fra dolken da den sugde sjelen til beistet ut. Kniv hørte et nytt brøl og så blaffring i buskene til høyre, innstinktivt kastet han en Kniv mot lyden og det ble stille.

Nå var trærne blitt så høye at han ikke lenger kunne se forskjell på dag og natt. Men langs trærne var det noen små skinnende innsekter som gjorde det mulig å ta seg frem i det ugjevne terrenget. Kniv la seg under et stort tre da han følte utmattelsen ta overhånd. Han bråvåknet i det noe hadde strammet seg rundt bena hans i et mektig grep, og det var i ferd med å jobbe seg oppover. Han satte flere kniver i slangen men grepet strammet seg fortsatt. Han prøvde å gripe fatt i Dolken, men den lå utenfor hans rekkevidde. I en vanvittig kraftanstrengelse klarte han å bryte grepet til slangen, rulle mot den og sette dolken inn i slangens gap akkuratt da den skulle sette inn nådesstøtet.

Det var noen dager senere..

Nå var Kniv nesten ved hjerte av skogen da han begynte å høre en hviskende stemme inne i hode. Kniv følte at han mistet kontrollen over sin egen kropp. den hviskende stemmen ble om til en sang som han ikke forsto fortsatt vandret han innover i skogen, og sangen fortsatte. Han kunne ikke stoppe, men han kunne se hvor han gikk. Han kom til en lysning, og han ble blendet av lyset fordi det var så lenge siden han hadde sett solen. Fortsatt gikk han og han fikk øye på et hult tre midt i lysningen. Sangen i hode hans ble høyere jo nærmere han kom. En ekstrem følelse av trøtthet og utmattelse grep ham den ble sterkere jo nærmere han kom det hule treet. Da han hadde vandret helt inn i treet kolapset han i en dyp søvn.

1 år senere..

Plutselig var han våken, noe hadde dratt han ut av drømmenes verden. Han reiste seg opp, han følte seg forandret, sterk, smidig, vis og det var noe annet i ham en glød fra innsiden en innsikt han ikke hadde hatt før. Han følte gløden.

Gralls Vei

Grall ligger på rommet sitt i det hvite tårnet, og skuer opp i taket med det ene øye. Halve kroppen er bandasjert og sår. Deler av ansiktet er dekket av en våt klad klut for å dempe de enorme smertene, og er nå nesten etset opp til det ugjenkjennlige. Sove har han nesten ikke gjort på tre døgn. Det siste møte med eiterormene ble en fiasko, riktignok ble mange av de drept, men antall sårede å døde gjorde ikke opp for resultatet. Store deler av gruppen var hardt skadet og påvirket strekt stemningen i det hvite tårnet. Folkets moral var heller ikke på topp, etter at de fikk høre om alle de skadde og døde. Og det ble heller ikke bedre av at Mundur Anzon sin possisjon ble presset av Sjaur, krigeren som hadde tatt liv av den siste eiterormen og reddet mange av soldatenes liv og dermed deres respekt og støtte.

Men det var ikke alle disse tingene Grall funderte mest om, det som opptok hans tanker var han selv. Ikke de skadene han var blitt påført, men de kreftene han hadde blitt tildelt. Det var ikke lenge siden Grall fant ut at han kunne hame om til en jervemann eller at han hadde trolske krefter. Og når han lå der i sengen følte han at han ikke fikk brukt sine evner til det ytterste. Det hadde han følt lenge. Det var noe han måtte få ut, noe som lå inni han allerde, noe som ville gjøre hans evner fullkommene. Han visste bare ikke hvordan han skulle få det frem. Han lukket det ene øye han hadde åpent og prøvde å føle kraften inni seg, han kunne merke den, ikke hva det var, men han følte det glødet.

Han reiste seg opp av sengen for å bytte det våte håndkledet, og får å få seg noe frikst å drikke. Han gikk ned en etasje og der stod det noen fat med avkjølt vann, Grall dyppet fjeset sitt nedi et vannfat og følte det lindre. Han Løftet hodet og så ut gjennom det åpene vinduet som var bak vann fatene. Hørte elven som sildret, vinden som suste forbi og gjorde at trærne hvisket. “Kom, kom” sa de. Og det var da han skjønte det, han måtte ut i naturen, å la den hjelpe han med å trekke ut den siste biten som lå gjemt inni han.

Uten å si fra til noen gikk han ut av det hvite tårnet, dette var han alene om, ingen skulle bli med han, ingen skulle prøve å snakke han fra det. Han steg opp på sin slaraff, kun med litt vann og mat, og sin sabel. Det var kun en ting han måtte ordne før han dro, han red rakt ned til landsbyen og inn til smeden Hison, smeden var en tidligre kirger av høyeste klasse, og kunne svinge sin sabel som få. Og det så likedanns ut med hans sønn, Ison. Grall steg av slaraffen og fant dem begge i smia. “God dag, Hison og Ison”, sier Grall og nikker til dem begge. “God dag Grall, hva skylder vi denne ære”, svarer Hison og er tydlig forskrekket over Gralls utseende, Ison ser direkte redd ut. “jeg kan forsåvidt spørre dere begge når det gjelder min forespørsell”, sier Grall og ser godt på dem begge. ” Jeg er nødt til å reise bort en periode, og trenger en som kan fylle min plass i det hvite tårnet, den perioden jeg er borte, og hadde håpet at du ville gjøre meg den tjenesten Ison, sønn av Hison.” sier Grall.  Det går en liten pause, men stillheten blir raskt brutt, “Selvfølgelig Dragon Grall, det vil være meg en ære”, svarer Ison så stødig han greier. ” Han vil ikke skuffe”, skykter Hison inn. “Det er jeg sikker på, si nå hva jeg har sagt til deg til Mundur Anzon, og ta min sabel som bevis”, svarer Grall, og overrekker Ison sablen. Han nikker en gang til dem begge igjen, og går ut på sin slaraff og rir avsted, mot skogen, fjellene, der hvor veien fører han. Hvor lang tid det vil ta før han finner sine svar vet han ikke, men han vet at han vil finne dem.

Kniv blandt alvene (gløden)

Kniv lastet utstyret sitt på den tapre slaraffen “Snik” i ly av nattemørket. Hvor skulle han?.. Han hadde iallefall en anelse hvilken retning det skulle være.. Han krysset ukjente landeveier, brede bekker, høye fjell og dype daler. Slaraffen Snik virket førnøyd, han ble godt stelt med og det var nok av mat.

Da de en kveld kom til utkanten av en stor skog bestemte Kniv seg for å stoppe for kvelden. Han lagde en liten gapahauk til seg selv og la et tykt pledd over Snik.
Han ruslet inn i skogen for å prøve å finne litt tørt ved han kunne bruke for å holde det lille bålet han hadde laget i live. Tilsynelatende var det lite tørt ved å finne ved skoggrensen så han gikk videre inn i skogen. Den klare himmelen ble med et dekket til av enorme trær Kniv ikke hadde sett maken til. På veien plukket han opp forskjellige sopper og urter som han tenkte kunne bli et romslig måltid for ferden hans senere. Han hørte rasling fra buskene og knirking fra trærne, dette må være en utrolig gammel skog tenkte Kniv mens han vandret innover i skogen. Det ble mørkere og mørkere men Knivs skarpe øyne ble ikke påvirket av dette, han sanset at noen iakttok han trærne bøyde seg truenede over han da han med et merket en spiss gjenstand i nakken. Kniv stanset momentant, han våget ikke snu seg å se overfallsmannen bak seg. Flere grønnkledde folk trådde frem fra busker og trær fremfor han.
Kniv våget nesten ikke puste, en spesielt flott grønnkledd skikkelse tok et par skritt fremover mot Kniv. Han ga et kort vink, mens han så akkuratt over skuldren til Kniv. Smerten fra nakken ble borte og mannen, eller var det en mann,? festet blikket i Kniv. Han målte kniv fra bakken og opp, til slutt spurte han litt hakkete: – H.,ve,,m ,e,,r,,,d,,u,, ,o,,g,,h,va,,gj,ø,,r,d,,u,h,,er,

Kniv oppfattet dette som et spørsmål og svarte høfflig at han var Kniv fra noktur, og at han var her på vandring.

Alt ble mørkt…

Da Kniv kom til seg selv var han inne i et lite rom laget av tre. Han så seg rundt, et lite vindu var det der. Kniv kom seg på alle fire og krabbet bort, han stakk hodet ut og hoppet skremt bakover. Han var oppe i luften i en liten trehytte! Forskrekket over å være fanget i en hytte kansje 10-15 meter over bakken satte han seg opp mot veggen.
Det gikk uker, kansje måneder, det var først for 3 dager siden han hadde begynt å ripe hakk i veggen for å holde tellingen. Han fikk 2 måltider om dagen av en grønnkledd kvinne som ikke sa stort og ikke svarte hun på noe av det Kniv spurte om. De første ukene hadde han vært desperat og fortvilet, men nå holdt han roen ved å trene og meditere. Denne situasjonen ga Kniv både disiplin og rutiner. Det var den natten da Kniv akkuratt hadd risset in den hundre og førtiandre hakket i veggen at 2 grønnkledde folk kom in og hentet han.
Han ble nå satt til arbeid i skogen under streng bevokting. Gjennom alle sangene han hadde sunget uten spesiell insikt kom han på de mystiske alvene og gjenskjente disse folkene som dem. Dette ga han en umiddlelbar ærefrykt og han arbeidet uten spørsmål med frykt for livet.

Nå som han var ute under arbeid kunne han betrakte alvenes form for livsmåte, han ble mer og mer fanisnert av deres livsyn og kultur. Den disiplinen og rutinen som han hadde klamret seg til i trehytten virket ynkelig i forhold til alvenses, og han ble inspirert. Uker paserte og blikkene til alvene virket mindre fiendtlige ettersom de ble vandt til å ha Kniv rundt seg. Kniv betraket alvekrigerne i trening og plukket gradvis opp tungemålet deres. Han var nå blitt plasert i en egen hytte, han kunne gå og hvile som han selv ville nå og han førnøyd.
Det var en spessiell alv som Kniv hadde knyttet et såkalt vennskap til, hans navn var Hürin og både en personlig vokter og lærer i Knivs øyne. Måten alvene utnyttet, stelte og bevarte naturen på ga Kniv et helt nytt perspekiv på livet. Alle var høflige mot hverandre og skulle det oppstå en uenighet oppsøkte de lederen, som skulle dømme rett og galt. Og dette var alle førnøyd med. Maten alvene ga han hadde en eller annen kraft ved seg, iallefall var nå både synet, hørselen og de andre sansene hans forbedret. Han begynte å dele alvenes kjærlighet til skogen, som om han var en av dem. Hver natt sovnet han til alvenes sang og drømmene hans var fylt av ro og glede.

Posted av Truls sin konto for Haakon:-)

Gløden som skal drepe Nekromah!

Innledning:

Arraz sitter på en bakketopp i Aberdal og speider over landskapet i sør. Han er i dype tanker. Han tenker igjennom sitt tidligere liv og hva han nå må gjøre videre. Han er stolt over sin egen utvikling, både ferdighetsmessig og sosialt, men skuffet over nederlagene som tvang ham vekk fra sine elskede hjemtrakter.

Han startet det hele som lanseknekt hos Mundur Cassar, ble etter en av Mundurens nærmeste, for så å stige i gradene og bli en av de nærmeste til Medaljør Jabbervokk. Selv om det var en stor skuffelse at Innerlia falt, så er Arraz veldig fornøyd med at han klarte å redde sine venner og familie til Miragur, for å ikke snakke om at de ble Jubilantens nærmeste dragoner! Men nå er også Miragur tapt, og hans familie død.

Arraz har også mistet troen på Glorien. Men han er ikke så lei seg for det. Han trodde han hadde funnet seg en sterkt alliert mot Nekromah da han ble troende, men skjønte at det var feil. Nå er han nok en gang fri fra enhver tro. Han har vært underlagt Nekromah, Slangeguden og Glorien, mens nå står han på egne ben. Arraz har bestemt seg for å ikke bli troende igjen. Han har ikke lenger tro på Pantionen i det hele tatt. De snakket om likhet og respekt mellom de forskjellige gudene, mens egentlig var de alle bare ute etter å underlegge seg alle andre. Nekromah er beviset på hva enhver av de andre religionene ville ha gjort om de fikk den samme makten.

Arraz har bestemt seg for å komme seg videre på Dragens vei. Han har bestemt seg for at oppgaven for å oppnå neste trinn skal være inspirert av kampen mot Nekromah. Den skal være meningsfull for hans videre kamp! 

Arraz har i den siste tiden sittet i lange og dype samtaler med Axa, moren til Mundur Armol. Før i tiden avskydde Arraz hekser, men denne heksemesteren viser ham nye sider ved livet, og får han til å tenke mer åpent og annerledes. Hun forteller ham om hvordan hekser kan kjempe mot Nekromah, og dette har vært til stor inspirasjon for ham. Han vil dra dit hun engang har vært. Han vil reise opp til Ebburanja, kreftenes sentrum i den enorme byen Januse, Maskenes By. Han vil ta til seg alt han kan, møte utfordringer på sin ferd nordover og være villig til å oppsøke kreftene i Ebburanja, for så å vende hjem igjen med masse kunnskap som han vil bruke mot Nekromah!

Arraz reiser seg og spisser synet ned mot sør. Han gjør en hilsende gest som indikerer farvel, før han setter seg opp på slaraffen sin og traver mot nord! Landet med mulighetene, landet som vil omforme ham til et nytt våpen, et våpen som kun skal rettes mot hans eneste livsfiende. Nekromah…

Veien inn til Alveskogene:

Arraz stopper slaraffen sin og sitter i ro på dens rygg mens han studerer landskapet foran seg. Bare skog. Skog så langt øyet kan se og enda lengre! Han rister på hodet og rir rolig nærmere. Aldri har han sett så store og gamle trær før. De står tett i tett. Trærne er digre, enorme, og de strekker seg langt ut, slynger seg rundt alt omkring dem. Arraz merker at alt er stille. Ikke en lyd kan han høre, ikke en eneste fugl som kvitrer. Hadde det ikke vært for at Arraz har sett Døden med egne øyne, så ville han ha trodd at alt liv her var dødt. Men nå, føler han i stedet at denne skogen er fyllt med liv! Han kjenner rare følelser spre seg rundt i kroppen sin, men aner ikke hva det er.

Arraz stiger av sin trofaste slaraff og går inn mot skogen. Det nytter ikke å ri inn her, og han tar et trist farvel med den alltids tilstedeværende vennen sin. Nå står han rett under de digre trærne og han tar det første skrittet inn. Han merker fort en stor forandring. Han merker han er i et helt annet rike! Han har aldri før følt å være inne i en slik omgivelse før. Det han nettopp trodde var død merker han er noe helt annet! Det er liv! Det er en tilstand av liv som alltid har vært her og som alltid vil være her! Her står tiden stille. Han løfter blikket oppover og blir lammet av forskrekkelse av det han ser. Digre grener beveger seg der oppe! De slynger rundt både langsomt og lynende raskt. Tett i tett, så tett at himmelen ikke kan skimtes. Noen av dem er nå allerede rundt ham. Arrazs hånd leter etter sabelen, men han kommer raskt på bedre tanker. Han trekker pusten dypt og ser bestemt forover i det han fortsetter sin ferd innover. Innover i Alveskogene.

Det har ikke gått lang tid før Arraz kommer til en diger lysning. Han gløtter innover og ser at midt i lysningen er det et lite vann med en stor sten ved siden av seg. Det lener seg et enslig og spinkelt tre over steinen og de speiler seg rolig i det stille vannet. Arraz trår inn i lysningen og ser straks at en skikkelse står på steinen. Arraz er helt sikker på at denne skikkelsen ikke var der før han trådte inn i lysningen, men han henter frem modigheten som ligger dypt i brystet, og går mot den nye skikkelsen. Skikkelsen bare står der, med armene i kors. Høy og kraftig er den, med tydelige preg av grønnfarge i huden. Det tar ikke lang tid før Arraz skjønner hva han står ovenfor. Han møter nå sin første alv!

“Vær hilset Arraz av Cassar, Dragonen som søker etter gløden på Dragens Vei” sier en hviskende stemme. “Du har vært modig som trår inn i Alveskogen. Du har nå overlevd første inngang, som voktes av den levende skogen selv. Nå står du ovenfor inngangen til Alvene, som voktes av meg, Oliwin Skogvokter! Overbevis meg om at du er verdig å slippe inn, klarer du ikke det, så er livet ditt fortapt. Det finnes ingen vei ut igjen.”

Arraz er forvirret. Mens Oliwin har snakket, så har ikke munnen hans beveget seg det minste. Stemmen Arraz hører er rundt ham, og han må riste av seg forvirringen før han svarer. “Som du allerede vet, så er jeg Dragon Arraz, også utsendt som en diplomat fra Aberdal. Vi søker allianse og vennskap, og jeg ønsker å gå igjennom deres skog for å fullføre min oppgave for å nå Gløden.”

“Allianse og vennskap,” Oliwins stemme hvisker smakende på ordene. “Hvorfor skal vi ønske dette med et rundøre mandat i sør?”

Arraz er kjapp til å svare. “Fordi vi har en felles fiende! Vi alle er truet av Nekromah!” Idet Arraz nevner dødsgudens navn, så merker han en forandring rundt seg. Han føler han blir mindre, og alt rundt ham blir større og truende. “Vår kamp er like mye deres! Og vi er ikke et mandat i sør, vi ligger i nord!” Arraz har den siste tiden vendt seg til å være en nordboer.

“For oss er det sør. Du vet Arraz, selv om du er høyt opp i nord, så kan du samtidig være langt nede i sør. Det avhenger av hvilket sted du måler ifra!” Arraz nikker mens han skjønner visdommsordene til Oliwin. “Men det er sant som du sier at Nekromah er en felles fiende, og jeg har respekt for ditt ønske om å nå høyere på Dragens vei. Du har nådd langt, men for å nå lengre og komme inn til Alvenes Rike, så må du gi ofre noe stort. Du må ofre din fortid!”

Arraz blir betenkt. Rundt halsen har han et kjede. Et kjede han alltid har båret. For hver gang han har opplevd noe stort, så har han festet et minne til dette kjedet. Det begynte med at han festet en hårlokk til sin første kjæreste Valia, så etterhvert kom på flere symboler og minner. Mundur Cassars tegn, en treslange for å minnes Slangeguden, Kvirions tegn, en drage for Drageherren, en liten glorie for Glorien, Miragurs medaljong, og til sist en ring som han hadde smidd selv som skulle tres på Prinsesse Monies hånd. Alt dette har han alltid hatt tett til brystet. Det eneste han noen gang har fjernet fra kjedet er Nekromahs tegn, et tegn som hadde ødelagt alle de andre. Nå må han kvitte seg med alle. Arraz føler seg tung om hjertet idet han tar av seg kjedet og overleverer det til Oliwin.

Oliwin nikker tilfreds idet han tar det imot. “Et stort og fullverdig offer. Nå må du drikke av denne kilden for å rense deg. Du må være fullstendig ren for å entre Alvenes Skog.”

Arraz setter seg på kne og tar en munnfull av kilden. Han føler en helt ny følelse spre seg igjennom ham. Han føler seg så ren! Så lett. Han ser ned i kilden og ser speilbildet av steinen og treet, men ingen Oliwin! Han har ikke speilbilde! Han løfter blikket og ser rett inn i de lilla øynene til alven. “Velkommen Dragon Arraz” sier han og strekker ut en hånd. Arraz tar den imot og lar seg løfte opp før de sammen går videre. Ut av lysningen og inn i skogen på den andre siden, inn i Alvenes Rike!

Gløden:

Mens Arraz vandrer innover skogene, mister han sansen for tid og sted, og han aner ingenting om retning. Han får en rar følese av at kroppen hans er i en slags herlig og underlig modus, og han mister etter hvert sansene for hva som er drøm og virkelighet. Han vandrer, vandrer, vandrer…

Når Arraz møter Druidene, er han ikke helt seg selv, men han får med seg de flotte skikkelsene foran seg. Et kvinnelig alveansikst ser han klart for seg, idet hun hilser på ham ved å synge en sang om sin gjest:

 

Modige Arraz, født som en enslig unge,

Men etter hvert, har latt sitt liv ut sprunge.

Utviklet seg fra knekt, til Dragon, til Titulant,

Skaffet seg venner, og sloss for det som er sant.

 

Søkende Arraz har vært under, mang en tro,

Men av skade oppsto, den Arraz som forsto.

Nå har han tatt til seg, Kreftenes makt,

Og Gløden vil han finne, og ruten har han lagt.

 

Kjempende Arraz har en dødsfiende, som han Hater dag som natt,

Neksromah jager ham, i virkelighet og drømmer, og gjør ham helt matt.

Nå vil Hevngjerrige Arraz ta tilbake, alt det som er forlatt,

Og Kjempe mot Døden, selv om han må gi fortapt.

 

Vandrende Arraz leter etter Gløden, og dro opp til Alvene,

Nå tester vi deg, og viser en verden få får se.

Vi hjelper deg Arraz, du vår Venn,

slik at du med Gløden som kunnskap, kan reise hjem.

 

Der vet vi du vil rette, ditt nye ferdighetsnivå,

Mot din fiende til døden, som over din fortid nå kan rå.

Du higer etter en seier, som du selv har liten tro på,

Som du vil kjempe til du faller, en sti få kan forstå.

 

Så reis opp, Modige Arraz, og let inne i deg selv:

Finn din Styrke, din Sjel og dine Sanser, og sett dem sammen!

Gå gjennom Jorden, Vinden og Fossen, og rundt det setter du rammen!

Da finner du den nye deg, ARRAZ DEN GLØDENDE MANNEN! 

 

Mens Druiden synger sangen om Arraz, så drømmer Arraz at han er i sangen. Han gjenopplever alt han har gjort. Han ser seg selv gjennom andres øyne, øyne som betraker alt han gjør. Men etter hvert, så omdanner drømmen seg langsomt til en vandring i merkelig skog. Han merker hele skogen har en rolig puls. Dunk… Dodunk… Dunk… Mens pulsen slår, så beveger bakken seg i bølger utøver. En bølge for hvert pulsslag. Arraz vandrer mot sentrum av skogen, der Hjertet befinner seg og sender pulsbølger utover skogen. Han merker slagene blir høyere og hardere jo nærmere han kommer.

Etter en tidløs vandring, en vandring som for Arraz virker som å ha vart i et helt tideverv, men som samtidig kun har vart i det korteste øyeblikk, så når han Hjertet! Hjertet er formet som et tre og står midt inne i en lysning. Arraz går mot Treet til han står under det. Det er digert. Han merker at dets røtter strekker seg under hele skogen og sprer Liv! Han ser det henger store frukter fra Hjertet, frukter som har alle verdens farger i seg. Arraz vil spise en frukt, men når dem ikke. Han går inn i seg selv og bruker Vinden for å løsne en frukt fra Treet, og lar det sveve rolig ned mot ham. Idet frukten løsner fra treet, slår til et voldsomt pulsslag! Arraz holder seg rolig og strekker hånden sin ut mot frukten, men han merker den er varm, Glødene varm! Arraz går nok en gang inn i seg selv og bruker fossen for å kjøle frukten ned. Idet frukten kjøles ned kommer nok et voldsomt pulsslag! Det er så vist Arraz lykkes, og han setter frukten mot munnen sin og svelger hele frukten i et gap. Han merker han får problemer! Frukten er for mektig til å spises! Han bruker sine sterkeste og siste krefter når går inn i seg selv og bruker Jordens Styrke for å bryte det ned! Det lykkes, men nå omringes han plutselig av enormt digre og kraftige pulslag, som stiger i hastighet! DODUNK, DODUNK, DODUNK!!! slår det imot Arraz, og han merker en ting! Han er i midten av pulsslagene! Dette er det siste han merker før pulsen blir for mektig og alt blir mørkt.

Arraz våkner. Han er på utsiden av Alveskogen. Han ser seg rundt, og ser slaraffen sin stå like ved ham mens den ser på ham. “Har den forandret seg?” undres Arraz mens han betrakter omgivelsene. Han står der han entret skogen. Arraz kjenner det er noe annerledes ved måten han hører på, synet hans har på en måte forbedret seg, og luktesansene er mye mer følsomme enn før. Men merkeligst av alt er en følelse han har inne i seg som han ikke helt skjønner hva er, en følelse av noe som er veldig stort!

Arraz setter seg på slaraffen og vender mot syd. Han føler han har lyktes i sitt oppdrag, og nå vender han tilbake for å starte der han slapp! Han vil avslutte kampen han har kjempet i nært hele sitt liv!

En ensom reise…

Arrin sitter alene i sirkelen av trær i skråningen ovenfor Armol. Han og vennene hans har tilbrakt mye tide her, ettersom Anzon fortsatt er god venn og lærer fra Munduren av Armol. Arrin lar blikket gli over horisonten. Fra de grønne skogene til de massive fjellene. Angsten han lenge har følt inni seg har gradvis minket og han føler at dette er stedet for å starte på nytt. For han har mistet så mye: Glorien, Miragur, Larma og mange følgesvenner. Men denne “nye” verdenen gir han litt av troen tilbkae, troen på kampen mot nekromah. Kampen mellom Dragen og Døden.

Arrin må inrømme at det er hans to nye venner som på undig vis har gjennopplivet gnisten hans og troen på ham selv. Han har sett hvordan de har kommet til å være i balanse med seg selv og omgivelsene. Selv om de er annerledes enn flest menn. Så har de alikevel åpnet sitt hjem og delt sin visdom med Arrin. Og han skjønner at han også vil være slik. I balanse med seg selv og verden…

Brorskapet mellom følgesvennene har også vokst seg sterkt i løpet av tiden har i Armol og Aberdal. Men han har for lenge siden skjønt at den neste reisen han må ta må han gjøre selv. For det skal ikke bare være en reise, men en åndelig reise på Dragens vei. Han lener seg tilbake mot treet og nyter den siste aftensolen. I det han lar blikket vandre og horisonten blir brutt av fjellene. Så majestetiske og ensomme skjønner han det. “Det er dit jeg må dra. Til fjellene, hvor stillheten rager og ensomheten er din eneste venn. Der vil jeg kunne ta mitt neste steg mot balanse…”

 

Kort tid etterpå, med kroppen mot tredet og hodet vendt mot fjellene, sover han og drømmer om reisen som kommer!

Kniv finner en væpner (av Håkon)

Da Kniv ruslet ned til brakkene for å få i seg noen drammer så han to menn løpe etter en gutt på seksten-sytten år. De hylte og ba han stoppe, men han bare løp videre. Gutten ropte på hjelp, og Kniv reagerte ummidelbart ved å spenne ben på de to mennene med lynrask besluttsomhet.

Kniv dro med gutten bak et smug (som det forøvrig ikke er så vansklig å finne i Brakkene) og spurte hva gutten het. Snaus svarte litt “grettent”, fordi han rett og slett er gretten av seg.

Kniv sanset potensialet til Snaus og spurte om han ville følge han som en væpner under Miragurs beskyttelse. Snaus så litt rart på Kniv, men kort tid etterpå så takket han ja med et smil.