Olerions hjertesvenn! <3

Mot slutten av en hard arbeidsveksel i Taggene, bestemte Olerion seg for å by et par av hans aller fattigste arbeidskollegaer på et bedre måltid på Skjoldet vertshus. De ankom Skjoldet skrubbsultne og tørste! Gleden var derfor stor da Fana raskt fant dem et bord, og kom bort med svære mjødkrus og røkt kjøtt. Olerion hadde kastet trolldom på de skitne arbeidsklærne deres, slik at de nå så ut som relativt fine klesplagg. Kollegene takket Olerion overstrømmende for hans generøsitet.

Stemningen steg i takt med mjødinntaket. Olerion spanderte runde på runde, ikke bare på kollegene, men på hele kroa! Etter hvert som stundene ble mørke, følte Olerion for litt dans og sang, og fikk tak i Jubel. Det ble en hei-dundrendes fest! Folk strømmet til vertshuset for å ta del i moroa.

Olerion lot ikke sjansen til å benytte seg av sine mesterlige flørtekunnskaper gå fra seg, og hadde raskt en liten forsamling av villige damer rundt seg!  Han mistet imidlertid raskt interesse for disse kvinnene, da den vakreste skikkelsen Olerion noen sinne hadde sett, entret rommet.

Olerion så hvordan andre menn ble målløse over hennes hår,hennes bryster og hennes elegante gange gjennom rommet. Det varte ikke lenge før hun var omringet av ivrige menn.

Olerion kjente en sterk tiltrekking til den vakre kvinnen, men det var noe underlig ved henne. En utstråling som uroet ham. Så slo det ham! Hun var, som Olerion, i besittelse av monsterets kraft!

Hun må ha kjent kraften i Olerion også, for hun snudde seg brått og møtte blikket hans. Øynene hennes var de vakreste Olerion noen sinne hadde sett; grønne som smaragder, og med en dybde ord ikke kan beskrive!

Hun gikk fra mennene rundt seg og kom mot ham. Musikken hadde stanset, og nå så alle Olerion og denne vakre kvinnen måle hverandre. Olerions rappe tunge sviktet ham nå. Han var taus. Ingen sa noe. Men en innskytelse fikk ham til å skritte mot døra, og hun fulgte fløyelsmyk etter. Olerion forstod at det var kvinnen som hadde gitt ham denne innskytelsen. Litt fortumlet snublet han ut av vertshuset, usikker på hva som nå ville skje …

“Senna”, sa hun bak ham. Olerion snudde seg og så henne inn i øynene. “Mitt navn er Senna”, gjentok hun. Hun ble stående. Det gikk et par øyeblikk før Olerion oppfattet at hun ventet han skulle svare. “Olerion”, sa han. Hun smilte. “Kom”, sa hun, og gikk nedover veien mot Avinasjøen. Olerion hastet etter henne.

Det gikk ikke lenge før den seksuelle spenningen mellom dem ble for stor til at de kunne holde tilbake lenger. De stoppet, så på hverandre, gliste bredt begge to, og kastet seg frem for å rive klærne av. De endte opp inne i et fiskenaust, grådige på hverandres kropper. Halvnakne startet de sitt første knull, og siden var de ikke til å skille før morgensola stod høyt på himmelen dagen etter.

Olerion hadde aldri hatt så vill og lidenskapelig sex før. De våknet av at en fisker kom inn i bua, og gjemte seg bak noen taukveiler, og kniste, og visste at de skulle være sammen for alltid. Lykkelige spaserte Olerion og hans nye kvinne opp til Vitaborgen. Sola skinte over Aberdal, og Olerion følte seg for første gang på mange år som en mann med ei fremtid, ei anna fremtid med mer enn kampen mot Nekroma. Nå hadde han noe å kjempe for også.