Medaljør Abersen’s første fødte…

Nå når Anzon har erklært seg medaljør av Abersen, har han et stort ønske om å bli far. Han trenger en arvtager som kan føre slekta videre. I kampen mot Nekroma er ingen trygg, og den endelige konfrontasjonen kommer stadig nærmere, så dette ligger ham stadig tyngre på hjertet.

Medaljøren bestemmer seg for å reise bort med madona Dorie. Han får henne med på en romantisk veksel i Taggerommene, disse rommene som er hugd inn i fjellet oppi Sinnataggen. Anzon lar Arraz forvalte medalliet mens han er borte, og gir besjed om at han og madonaen ikke skal forstyrres.

Det blir en fin veksel for de to. De kommer nærmere hverandre, og det setter Dorie veldig pris på. Hun savnet ham mens han var i Eburanja, mog etter at han vendte hjem har Anzon hatt veldig mye å gjøre. Men nå får de lange dager i sengen, eller rundt bord dekket med god mat, eller sammen på turer i fjellet. Og de elsker hver dag, som om de var nyforelsket.

En måned seinere kommer Dorie løpende til Anzon. “Jeg er gravid” roper hun! Madonaen drukner den ferske medaljøren i klemmer og kyss! Nyheten får Anzon til å glise sammenhengende de neste vekslene.

Anzon får inspirasjon fra det nye livet som vokser i Dorie. Etter modell fra mundur Armols mandat setter han igang med å utbedre veiene, å reparere viktige bygninger (blant annet Vitaborgen), og å grave et kloakksystem lik det han har sett i Armol.

En kveld funderer Anzon og Dorie på hvilket kjønn barnet har. Anzon legger hendene sine på magen til Dorie, som har begynt å vokse. Hun smiler, men Anzon kjenner livet spire der inne, ei ny sjel er i ferd med å formes, og allerede nå kjenner han ungens tilknytning til folkets ånd. Slik kjenner han også kjønnet på barnet. “Det er en gutt” hvisker Anzon; “En prins”! Og Dorie tar om ham, og klemmer ham, og gleder seg sammen med sin heltemodige mann.