Kreftenes interaksjon

En dag da Olerion satt og beundret de ni store eikene som sammen dannet et marekors ved Eburanja, følte han brått en trang til å forsterke kontakten med kreftene. Han merket med en gang at han hadde en veldig sterk kontakt med elementene, sterkest var kraften fra jorden. Olerion forstod det slik at det var de store eikenes nærvær som skapte denne ekstra kraften til det jordlige element.

Etter en stund å ha sittet og grublet over dette fenomen, bestemte Olerion seg for å kaste en trolldom. Han tok tak i jorden under seg med sin høyre neve og dro opp en spiral av jord. Kreftene var sterke i jorden. Med sin venstre neve skapte han en vind som blusset opp om ham, den var sterk, men ikke på noen måte så kraftig som jordspiralen han hadde skapt. Han formet så jordspiralen om til et spyd, for så å la vinden kaste det med voldsom kraft fremover.

Olerion satte seg ned igjen å så på spydet som nå lå på marken et steinkast unna. Mens vinden raskt forsvant i det uendelige, bestod spydet av jord. Olerion gjorde en håndbevegelse og straks sank spydet ned i jorden. Olerion forstod at siden kraften fra jorden var sterkere enn kraften fra vinden her, kunne jorden holde større krefter enn vinden, og derfor varte spydet lengre enn vinden.  Olerion undret seg over om det på noen måte var mulig å utjevne de to kreftene slik at de ble omtrent like kraftige.

Olerion forsøkte flere ganger å overføre krefter fra det ene elementet til det andre, men det viste seg umulig. Til slutt ga han opp. Han begynte å rusle vekk fra eikene opp mot palasset, da han brått bestemte seg for et siste forsøk. Denne gangen brukte han imidlertid ikke vinden. Med all sin styrke sendte han en voldsom ildkule gjennom jorden inn mot midten av marekorset.

Det forbløffet ham hvor lett kreftene hans ble blåst vekk i malstrømmen der inne. Marekorset tok inn kreftene hans, og ikke et gress-strå der inne ble berørt av dem. Olerion konsentrerte seg det beste han kunne, og forsøkte igjen, men til ingen nytte. Han forstod like lite av marekorset og dets bruk som før. Det var for stort for ham.

Han snudde seg for å gå opp mot palasset igjen. Der stod Valja, hans læremester, og så på han. Ansiktet hans var dekket av et stort smil. “Du lærer raskt, unge Olerion”, sa han; “om du bare tenker på hva du nettopp opplevde …”. Olerion så irritert opp på læremesteren, og visste ikke hva han skulle si. Men Valja hjalp ham: “Et marekors har større krefter enn noen ringmester. Vi er små og svake, Olerion, selv etter at vi har sugd litt krefter fra et marekors. Husk det!”

Gralls vei del 2

Det hadde gått en veksel, og Grall hadde nådd frem til Dragefjellene. Fjellene var enorme, han så for seg hvordan det hadde sett ut når drager hadde svevd over toppene, kanskje det forsatt fantes en inne de dype hulene i Dragefjellene. Terrenget opp mot fjellene var tøft, det var ikke så mangfoldig dyreliv her heller. Det begynte å bli vanskelig å få tak i noe god mat, og nettene ble kaldere. Men Grall holdet motet oppe, og hans tro på at han vil finne det han søker bare økt. 

 Det går ikke så mange dagene i Dragefjellene før han ser at han er nødt til å sende Slaraffen ned igjen fra fjellene. Terrenget er for tøft for de tynne klovbena, og han reiser videre kun med litt mat og vann. Fjellene stiger bare mer og mer jo nærmere han kommer dem, hvertfall virker det slik . Med slike massive fjell og krefter som hviler inne dem, føler Grall seg svært ubetydelig i denne verden. Han følt krefter, så sterke og mektige at han følt at de går utenpå alt annet. Det skimrer i snø under potene til Grall, de siste dagene har han vært nødt til å hame for tåle den bitende kulden. Han vet ikke hvor han går, bare oppover, og lengre inn Dragefjellens favn.

Maten har gått tom, og Grall merker det godt på kroppen, smeltet snø er det han har levd på de siste dagene. Han har nå begynt en av de siste oppklatringene til en av Dragfjellenes massive topper. Han har heller ikke sovet på noen dager heller, snøen er ikke dyp nok til å kunne grave seg ned i. Mens Grall presser seg oppover, begynner snøen å virke varmende på potene og vinden som en lun sommerbris mot den forssene kroppen, så deilig det føles, Grall stopper opp og legger seg ned i den varme snøen og føler den varme viden blåse over han, han merker hvor trøtt han, og lukker øynene.

 ”Grall, Grall…” En stemme hvisker inn øret til Grall “våkne opp”, Grall lukker opp øynene og alt er hvitt. Ikke hvit på grunn av at det er snø, men fordi det ikke er noe. Han er ikke lenger i fjellet, ikke lenger kaldt og surt, det er ingenting. Han er ikke lenger jerv, han snur seg rundt for å se hvor stemmen kom fra. Omlag fem meter fra han står en liten mann, ikke mer enn kanskje en halvmannlengde. Han er gammel virker det som og han har klare dyrsike trekk i fjeset. “Endelig, trodde aldri du skulle våkne”, sier den lille mannen til Grall.

Den lille mannen introdusere seg selv, og er ved navn Kirar. Det går fort opp for Grall at hans kropp og hans sinn ikke er intakt, måten han kommuniserer med Kirar på er gjennom sine tanker. Kirar kom til kontakt med Grall når han sovnet på veien opp på fjellet, dette var altså en drøm. “Jeg vet hva du søker Grall, men for å opplyse ditt sinn, må du utføre tre tester for meg: Jeg vil at du skal skaffe meg hornet til en unitaur, vingen til en kjempeøyenstikker, og noen hårlokker fra en elvehulder. Når du har skaffet disse gjenstandene vil du skal retuernere til meg. Du vil finne meg og min familie ved Avmark.” sa Kirar og forsvant. “Men…”, mer fikk ikke Grall sagt, før han merket de forfrosne potene sine mot snøen igjen, og den sure vinden rev tak i kroppen hans.

Han kunne se starten av toppen av fjellet, og karret seg opp de siste meterne, og vinden stoppet å blåse, og han så klar blå himmel over seg, og et tett skydekke under seg. Men han var ikke alene på toppen, omlag hundre meter bortover så en gigantsik skikkelse, og selv fra denne avstanden kunne han  se et enormt horn stikke opp fra hodet på dette vesenet. Det var nødt til å være en unitaur. Det glefest i seg noe som så ut som noe kjøtt. Grall brølte så kraftig han kunne, og gjorde seg klar til kamp. Unitauren snudde seg og begynte å stampe med foten, så begynte den å løpe mot Grall, med hornet først. Og Grall stormet mot den igjen. Det ble en voldsom kamp, de gjøv løs på hverandre. Men med et rakt byks, hoppet Grall inn i strupen på unitauren og tok liv av den. Hornet som var festet til panen til unitauren løsnet grepet og Grall tok det med seg. Grall tok restene av maten som  unitauren hadde spist som viste seg å være en hjort den hadde brakt med opp. Nedstigningen gikk betylig raskere, og Grall skle ned store stykker av veien. Og det tok ikke mer enn en halv dag før han var kommet ned igjen fra fjellet og kunne gå langs den snøkledde veien ned mot skogene igjen.

 Det tok noen dager før Grall kunne gå på noe annet enn snø, og han var kommet ned til skogene. I glede la han seg ned i noe lyng, og sovnet i utmattelse. Da han voknet igjen var hornet til unitauren borte. I febrilsk leting fant han ingenting. Plutselig hørte han en svak summing og han så opp, en kjempeøyenstikker, som Kirar hadde snakket om fløy over han med hornet i de tynne stilkbena, men den hadde et vingeslag som måtte være minst tre manslengder. Ved å late som at Grall ikke hadde sett øyenstikkeren, begynte han å lete etter noe han kunne prøve å lokke øyenstikkeren med, han brakk av en stor grein og smørte den inn med noen blåbær så den fikk et synlig klar blåfarge. Så lot Grall som han gikk til å sove, og ventet på at øyenstikkeren skulle komme å ta den blåmalte grenen. Det gikk litt tid men tilslutt kom det en summelyd som nærmet seg. Som Grall merket såvidt landet ved siden av seg, ved en lynraskbevegelse tok rakk han så vidt å få fatt på kjempeøyenstikkeren før den smatt unna, og tok livet av den. Og rev løs en av de voldsomme vingene, vingen var nesten vektløs, men like skarp og solid som et nyslipt sverd, så han tok med to av vingene. Heldigvis bar forsatt øyenstikkeren unitaurhornet så nå forsatte han reisen nedover. Veien nedover var lang, og det var mange hindere på veien.

Det tok noen dager før Grall var nede i ordentlig skog, vegetasjonen ble tjukkere. Og en dag ble han nødt til å krysse en stridt elveleie so gikk gjennom skogen. Elven var stri så han var nødt til å mye krefter på å komme seg over på den andre siden. Vannet var iskaldt men Grall gikk ut i vannet å begynte å svømme over med med hornet og vingen bundet fast til seg. Midtveis uti vannet blir Grall dratt ned, og med sitt mørkesyn ser han hva som har dratt han ned. En grønnaktig voldsom kvinneskikkelse med langt hår og gule lysende øyne har tatt tak i benet hans og trekker han ned, en elvehulder. Med et svært gap og med små skarpe fisketenner, er vesenet på vei til å bite av benet til grall. I ren panikk tar Grall etter unitaur hornet og prøver å stikke elvehulderen, og med et heldig treff blir hulderen truffet i øyet og slipper taket. Med en kraft anstrengelse kjører han hornet gjennom hodet til elvehulderen og de lysende øynene blir sorte. Han rekker så vidt ned til liket av hulderen og river løs en neve med hår fra hodet hennes. Grall svømmer opp til overflaten og gisper etter luft. Og greier karre seg i land over på den andre siden.

Alle kravene Kirar hadde satt til Grall hadde blitt fullført. Hornet til en unitaur, vingen til en kjempeøyenstikker og hår fra en elvehulder. Veien til avmark var lang, men ingen store farer møtte Grall på veien, og ved hjelp av sitt instinkt og fant Grall til slutt veien til Kirar og han sin familie. Det var en liten jervelandsby, der jerver og små mennesker gikk omhverandre, de var nødt til å være hamskiftere, bare det virket som at det var motsatt av hvordan Grall selv hamet, de kunne hame seg til mennekser mens Grall kunne hame seg til en jervemann. “Har du skaffet meg det jeg ba deg om Grall”, sa Kirar . “Ja, alle de tre gjentandene du ba meg om”, svarte Grall. “Du har holdt din del av avtalen, jeg skal nå holde min, og hjelpe deg på veien til det du søker”, sa Kirar og løftet den lille hånden sin mot pannen til Grall som satt på knærne. Hånden kom nær pannen hans, og alt ble sort.

Tyven

En dag mens Olerion gikk på et mindre market i Januse, så han en stakkarslig tyv snike seg rundt mellom bodene å rappe diverse småting som han raskt dyttet inn under en trang, mørk kappe han hadde på seg. Det hadde begynt å skumre mot kveld. Tyven kan ikke ha vært mer enn 16-17 år og Olerion fulgte skikkelsen nøye med blikket mens han snek seg rundt i kulissene. Olerion så på måten gutten utnyttet skyggene som vognene kastet over markedet, at gutten mestret snikingens kunst til det fulle.

Etter å ha holdt øye med gutten et par minutter begynte gutten omsider å forflytte seg mot noen mørke smug i enden av plassen. Olerion forstod at gutten var i ferd med å forlate markedet og fulgte etter. Olerion mistet gutten av syne med en gang han gikk inn i det kronglete mørke smuget. Uten å tenke nærmere over det løp Olerion med raske skritt innover i smuget.

Brått kjente han et slag over leggene, og i neste sekund lå han langflat over brosteinen. Olerion snudde seg raskt og grep etter Triangelstaven mens han forsiktig reiste seg opp. Det merkelige var imidlertid at han ikke så noen som helst form for bevegelse rundt seg. Det var ingen der. Olerion ble stående å undre over dette merkverdige, før han etter hvert bestemte seg for å forsterke kontakten med kreftene for å undersøke nærmere. Etter et par sekunder kom et svart skimmer til syne litt til venstre for ham, borte ved noen mindre kasser inntil en husvegg på den ene siden av smuget. Han la merke til at strømningene i kreftene ikke fløt like glatt gjennom luften ved kassene, hvilket gjorde at en slags levende skygge, kom til syne. Olerion prøvde å bryte dette skimmeret, som han trodde var en slags trolldom, men til ingen nytte. Heller ikke da han sugde Døden fra kulen i Triangelstaven til seg forstod han det. Det var verken trolldom, eller magi. Olerion ble stående vaktsomt å skue mot dette skimmeret, mens han grundig tenkte gjennom hva dette kunne være.

Så brått slo det han. Han kom på at Jubel hadde fortalt han at hans gamle følgesvenn “Pilt” Barron fra Gule, eller noe i den stilen, kunne manipulere skygger og kaste de over seg, hvilket gjorde ham nærmest usynlig. Det måtte være noe tilsvarende gutten har gjort her. Olerion rettet kulestaven sin mot skimmeret. Kulen gikk fra å være gjennomsiktig til helt svart, mens Olerion sa: “Jeg er i besittelse av Dødens kraft. Vis deg, hvis du holder livet kjært!”. En mørk ildkule begynte å ta form i den venstre hånden til Olerion. Raskt begynte den å krype opp langs staven til den omsvøpte kulen og begynte å strekke seg mot kassene. “Vent”, lød det brått. Like etter forsvant skimmeret og gutten kom til syne.

“Skyggevev?”, sa Olerion med myndig stemme. “Ja.”, ynket gutten seg. Olerion så redselen i øynene til gutten hver gang han så opp på staven. Olerion sugde kulen med ild inn i seg, og så med en gang at gutten med ett ble mye mer komfortabel med situasjonen han befant seg i. “Hva er ditt navn, gutt?”, spurte Olerion. Etter et par sekunder svarte gutten: “Delg-Fasin.”. “Fasin?”, svarte Olerion raskt. “Ja… ?” pep det fra gutten. “Bli med meg”, sa Olerion med så autoritær stemme han kunne. “Jeg har en du må møte.”.

Rett og galt

Arraz trives med oppgaven å trene rekrutter og gjøre dem om til soldater. Mange frivillige har meldt seg, og han ser store framskritt. En dag ble det rapportert til Arraz at en av rekruttene hadde blitt tatt i å stjele. Arraz valgte å ignorere hendelsen og lot ingen dom falle.

Senere ble den samme rekrutten tatt på fersken i å stjele, og nok en gang avviste Arraz det hele. Dette skapte harme hos de andre rekruttene, og de samlet seg i en protest om at enten så måtte denne ene rekrutten bli kastet ut, eller så ville alle de andre forlate opplæringen.

Arraz stelte seg foran alle rekruttene og talte til dem. “Dere er noen kloke brødre,” fortalte han dem. “Dere vet hva som er galt og ikke galt. Dere kan dra andre steder for å bli soldater om dere ønsker, men denne stakkarslige broderen her vet ikke engang hvordan man skiller mellom rett og galt. Hvem vil lære ham det om ikke jeg gjør det? Jeg vil beholde ham her selv om det fører til at alle dere andre drar.”

En bølge av gråt renset over ansiktet til rekrutten som hadde stjålet. Alt ønske om å stjele forsvant.

En forbindelse dannes

Et par veksler etter fiaskoen med Arraz’ sitt gondulsverd, bestemte Olerion og Ninial seg for at de skulle prøve på nytt. Denne gangen skulle de imidlertid ikke feile! De hadde lenge tenkt gjennom og planlagt hva de skulle gjøre. Olerion hadde tatt kontakt med fyrst (se kontakter på Olerions rolleark) som forklarte Olerion hva som trengtes for å lage en gondul korrekt.

Det første de trengte var gode råstoffer. Dette hadde de skaffet ved at Ninial dro til skogen og fant et ungt og friskt tre, som han spurte ville hjelpe ham. Det ville det, og Ninial ble gitt de to nederste og vakreste grenene av treet. Olerion hadde vært i kontakt med en fra Rungringen og fått kjøpt et stykke av det aller beste gull.

Deretter fortalte fyrsten, at for å lage en mektig gondul måtte man ha en lengre rite, hvor man kanaliserer krefter til gjenstanden.

 Olerion og Ninial skulle sammen lage to søstergonduler som skulle bindes sammen ved hjelp av tabuets kraft. Med Ninials evne til å forme tre skapte han to ringer med en utdypning hvor Olerion smidde inn gullet, som nå var i form av en sirkel.

 Deretter risset og skrev de inn i hver sin sirkel:

 Hvis du kreftene kan skjønne  (Ninial)

La de her få strømme   (Olerion)

Kanskje du kan drømme   (Begge)

 Deretter begynte riten hvor Ninial skapte et uhyre sterkt bånd mellom gondulene. Han skapte et tabu mellom gjenstandene, som gjorde at de fikk en åpen kanal hvor kreftene deres kunne ferdes! Så tok Ninial og Olerion hver sin gondul og satte den på hodet. Mens Ninial sin straks begynte å flyte omkring som et levende tre, rundt Ninials hode, ble Olerions med ett hvit og beveget seg ikke. Treet var dødt, men de kjente allikevel kreftene flyte fritt mellom dem. De kunne nå låne hverandres og hadde en helt spesiell kontakt!

 (Skrevet av Victor og Erling)

Olerion’s gave til Arraz

I dagene etter Ninial, Arraz og Olerions mislykkede forsøk på sammen å lage en fantastisk gondul-sabel gikk Olerion rundt og undret seg over om det var Arraz’ manglende smiferdighet, eller om det var Olerion egne krefter som hadde sviktet. Olerion hadde fra før laget livets ring så han var rimelig sikker på at det var Arraz som hadde sviktet, men han var ikke sikker. Olerion bestemte seg derfor for å ta en tur opp til smia i Dragemester Arraz sitt mandat og ta en nærmere kikk.

Vel fremme begynte Olerion å studere smia omhyggelig. Etter mange timers leting, kom han imidlertid frem til at det ikke var noe galt med den. Den var satt opp og bygget av sanne mestere. Olerion fikk brått en følelse av at han ikke enda hadde gjort nok for sin gode venn Arraz. Han bestemte seg derfor for å lage et smykke til Arraz, som Arraz selv, alene, kunne legge krefter i. Olerion husket at Arraz ville at gondulen hans utelukkende skulle være laget av materiale fra hans eget mandat i Aberdal, så Olerion gikk med ett ut til foten av taggene og dro ut… (slå en terning Tomas), ved hjelp av edelmine. Så dro han til minene hvor han hentet det beste metall han kunne finne.

Tilbake i smia, smidde Olerion en vakkert skinnende halskjede. Det var nå opp til Arraz å legge krefter i den. Olerion forlot smia fornøyd og lykkelig, vel vitende om at han har hjulpet en god venn.

Fortsettelse, Arraz livsverk!

Olerion blir stående å se på denne vakre sabelen. Et skaft, så vakkert og nett, men samtidig så kraftig og stort. En egg av det reneste metall, så skarp at selv den letteste berøring ville få blodet til å renne. Olerion missunte virkelig Arraz’ evne til å smi slike fantastiske våpen, men det var ikke i våpen Olerion hadde sin ekspertise. Olerion fikk brått en idé. Hva hvis han hjalp Arraz med å ferdiggjøre sabelen? Det ville være en fin gave til en god følgesvenn!

Olerion løp ut av smia og satte kursen for den Vitaborgen. Vel fremme fant han straks mannen han lette etter, Ninial. Etter kjapt å ha forklart situasjonen, vandret de begge tilbake til smia. Ninial forstod ikke helt hva det var han skulle gjøre, men skjønte såpass at det var en gave til Arraz og han hadde derfor ingen motsigelser for ikke å være med.

Atter tilbake i smia fortalte Olerion, Ninial, hva det var han skulle gjøre. På den ene siden av eggen på sabelen skulle han risse på alvisk følgende:

La sverdets lys og varme

Etter omkring en times tid var han ferdig. Olerion forstod ikke hva tegnene betydde, men han stolte på Ninial’s evne til å risse. Så var det Olerion’s tur. Han snudde sabelen slik at den andre eggen nå lyste opp mot ham. Så skrev han med kreftene på sitt eget språk:

Beskytte deg mot Dødens frys og harme

Ninial og Olerion ble stående å se på mesterverket av en sabel de hadde vært med på og skapt. På hver sin side av eggen lyste det nå opp vakre symboler og runer. Olerion ba Ninial gjøre klart til en rite, mens han selv skulle oppspore Arraz. Tjue minutter senere stod de alle og beundret sabelen. “Det er tid”, sa plutselig Ninial. Olerion og Arraz visste begge hva som måtte gjøres; De dannet en ring rundt sabelen, mens de holdt hverandre i hendene og sa i kor.

La sverdets lys og varme

Beskytte deg mot Dødens frys og harme

Tre ganger sa de disse ord. Så begynte sabelen og gløde. Olerion og Arraz som hadde kunnskap av gløden så hvordan sabelen sugde til seg liv og lys fra alt omkring seg. Da den omsider sluttet å gløde bukket Arraz dypt og takket sine gode venner for hjelpen. “Livets adjutant” er skapt. Så gikk de hver til sitt.

Arrazs livsverk!

Arraz sprengrir slaraffen sin opp mot Taggene! “Endelig er det her!” tenker han for seg selv idet han haster opp mot de fem mennene som står der oppe. Arraz har bestilt helt flunkende nytt utstyr til en smie som han skal anlegge rett ved siden av minene. Mennene han møter er staute karer, men de viser stolt frem utstyret de har brakt med seg den lange ferden. “Bare en ting gjenstår før det hele blir ferdig installert i smia til i kveld” sier lederen fra mennene og spytter. “Jaja, jeg har slengt i litt ekstra” ivrer Arraz og overrekker den tunge lærpungen. Aldri før har han kjøpt noe så dyrt noe, men aldri før har han vært så tilfreds med en handel.

Lederen veier den tunge pungen og fester et fornøyd men samtidig alvorlig blikk på Arraz. “Det er veldig hyggelig å gjøre en handel med en ærlig og ordentlig motpart, og jeg ønsker å gi deg noen råd. Dette blir en smie utarbeidet av mestere, og skal ikke bli brukt av ufaglærte pjokker! Lær deg å kjenne og sette pris på utstyret, så vil du merke at dette er noe helt unikt noe!” Arraz hører nøye etter og tar informasjonen til seg, og han merker at han blir snakket til av en ekte mester! Resten av dagen følger Arraz nøye med på at mennene ferdiggjør alt ved den nye smia. Hans egen flotte smie!

Det er blitt kveld, og Arraz har studert og følt på sitt nye arbeidsværelse hele dagen. Til slutt retter han seg opp, tar tak i hammeren, og begynner å jobbe på sitt livs verk!

Mange av Arrazs følgesvenner har gondulsabler, munduren har til og med tre stykker, og Arraz føler det er på tide at han skaffer seg sin egen godul. Men Arraz vil at det skal ligge mye mer i gondulen enn at det bare er noe man kan få kjøpt. Den skal skapes av de reneste råvarer fra hans eget Titulat! Han skal legge seg selv inn i godnulen, og den skal være rettet mot hans livs kamp! Kampen mot Nekromah!

Arraz har jobbet gjennom hele natten med sitt mesterverk, og han ser ut av gluggen i smia at solen står opp og farger himmelen rød mens den vekker mandatet til liv. Det er da han skjønner hva han skal legge i sabelen sin. Den skal representere Lyset og Livet, de sterkeste motpartene til Mørket og Døden! Han hamrer videre og merker hvordan kreftene samler seg opp rundt ham og ved en voldsom kraft blir tvunget inn i sabelen! Det er enorme krefter som Arraz aldri har kjent før, og han løfter sabelen i ærefrykt og ser hvordan solskinnet blir fanget inn i den sylskarpe sabelen! Noe så vakkert! Noe så mektig!

Arraz er ferdig med arbeidet når Olerion dukker opp. Arraz nyter de beundrede uttrykkene Olerion får når han ser seg om i rommet og hvordan oppmerksomheten hans til slutt festes ved sabelen som ligger på stenbenken. Blikkene deres møtes og de begge føler den gjensidige respekten de har for hverandre. De har den samme lidenskapen for å smi, bare at Arraz elsker å skape mektige våpen, mens Olerion skaper de vakreste utsmykninger. Arraz føler seg utslitt og går for å legge seg, og lar Olerion bli igjen alene i smia…

Den Siste Titulanten

Det er et par dager før avriese og munduren skal tildele Sjaur tittelen titulant. Men det er ikke det eneste Sjaur skal få, han skal få ansvaret for Aberdal mens mundur Anzon og hans titulanter er i Januse. Munduren skuer utover mandatet som han og hans venner har bygd opp. Det er grått og stille, nesten som om Ånden er trist for at de skal dra, men den vil fortsatt følge med dem.

Munduren trår ut på platået, der står Sjaur å venter. Mange har kommet for å se på, riktig nok ikke så mange som de to første gangene, men hele knektstaben står der å jubler!
Det er tredje gang Mundur Anzon trekker arvestykket og kutter seg i hånden. Sjaur gjør det samme og kneler.

“Jeg, Xaur Rotlepykk sverger min troskap til Mundur Anzon Abersen av Aberdal, jeg sverger på å tjene og beskytte Mundur og mandat for all tid!”

Det knitrer og spraker i de knyttede hendene deres, solen titter frem fra skyene og lyser opp Aberdals hvite tårn. Det er et fantastisk syn.

“Reis deg Titulant Sjaur av Vitaborgen”!
Sjaur reiser seg og folket jubler, særlig knektene.
Munduren trer ned fra platået og lar Sjaur få smake på hvordan det er å være leder av et mandat.

Dødens ord

En dag da Olerion vandret rundt i borggården, kom han til å tenke på hans første reise i skyggeriket. Det hadde vært en farlig opplevelse, og Olerion husket at det nærmest bare var tilfeldigheter som gjorde at han ikke ble sugd inn i Døden. Olerion tenkte på følelsen suget skapte i han mens han ble trukket mot mørket. Brått gikk det opp for ham at suget var i form av en mørk, melodiøs hymne som trengte inn til de innerste krokene av kroppen hans. Den lød:

Kom, Kom, Kom mot Døden

Hør mørkets sanne dikt

Det er likt for alle sjikt

Kun få kan høre disse strofer

Ned i de dypeste katakomber

Ikke hør på Dødens rykte

Det er ingen grunn til å flykte

Kom, Kom, Kom mot Døden

Olerion ble overrasket over at han plutselig husket dette nå. Han forstod også at kun de med Døden som kraft kunne høre og forstå dette. Han forstod at han måtte komme opp med et motdikt mot Dødens. Olerion hadde klart å stå imot suget en gang og han skulle klare det igjen! Han begynte å nynne på en melodi, mens ordene sakte, men sikkert falt på plass:

Dødens fiender snart vil flokke

Aldri vil vi la oss lokke

Min overbevisning vil aldri rokke

Dødens ord jeg skal blokke!

Olerion skrev ned diktet og la det sammen med de andre i skriftrullsamlingen sin i baggen han bar over skulderen. Aldri ville han igjen bli sugd mot Døden!