Olerion ser seg rundt på rommet i det hvite tårn. Det er dagen etter møtet med en av yppersteprestene i Nekromah. Hun hadde blitt slaktet etter alle kunstens regler, men Olerion følte seg likevel ikke vel. Han hadde kjent de mørke kreftene hun utstrålte. Enorme krefter. Og allikevel antakeligvis bare en prestinne som kunne unnværes. Han kom til å tenke på Fyrr, som etter tumultene i går hadde blitt hans åndelige slave. Olerion husket døden i øynene hans da han reiste seg, og senere hvordan han fordrev døden i han og erstattet det med litt av hans egen. Olerion hadde etter hvert nå begynt å innse hvor mektig denne kraften var, og det gjorde han redd. Ikke fordi han hadde kontrollerte en slik kraft, men fordi han har sverget å drepe mennesker med krefter så umåtelige mye større en hans egen.
Han så ned på Nekromah’s stav. Han hadde lest om denne staven. Bare noen få utvalgte fikk bære en slik stav. Han visste at den hadde en ekstremt god vektfordeling som gjorde den meget godt egnet til kamp, men dens spesielle og virkelige evne hadde han enda ikke helt forstått.
Olerion la staven fra seg og begynte å tenke på de tatoverte runene på kroppen til heksen de hadde drept en tid tilbake da Aberdal ble angrepet av røvere. Han hadde nedtegnet dem, studert dem omgående, men fant aldri noe svar. At Axa tok skriftene da han viste dem til henne gjorde ikke saken lettere. Han var enda for ung og uerfaren til å gå imot en tidligere heksemester, selv med ord. Etter at nedtegnelsene forsvant hadde han helt glemt hvordan runene så ut. Olerion hadde flere ganger prøvd å skrive dem på nytt etter hukommelsen, men det viste seg umulig. Helt til etter møtet med prestinnen. Olerion hadde hatt en drøm. En drøm om trær, vann, luft. Styrke, sanser og sjel. Alle elementene han hadde lært seg å manipulere, og alle hadde en egen rune knyttet til seg. Olerion tok fram fjærpennen sin og begynte å skrive ned disse runene. På hvert sitt ark, tegnet han et bilde av et tre, en foss og en vind. Han kjente kreftene strømme gjennom han mens han tegnet, og visste at det var slik de skulle se ut. Nå er de i alle fall nedtegnet på nytt, tenkte Olerion. Han forstod imidlertid like lite som sist gang han hadde sett på dem.
Det hendte ved en ren tilfeldighet. Olerion hadde gitt opp arbeidet med runene for i dag, og tenkte han skulle ta en tur ut i borggården for å trekke litt luft. Han pakket sammen arkene til en bunke og løftet dem opp for å legge dem på bordet på andre siden av rommet. Idet han skulle legge dem ned stoppet han brått. Han hadde sett et lysglimt gjennom arket. Han kikket seg rundt om i rommet etter en eventuell lyskilde og så kulestaven. Kulen reflekterte lyset fra solen i en samlet stråle som pekte rett på arkene han holdt i hånden. Olerion ble forundret over hvor kraftig denne strålen var. Det var jo ikke spesielt lyst ute. Han tenkte ikke mer på det og la bunken med runene på bordet og skulle til å gå ut av døra da han brått kom til å tenke på sin læremester: Heksemester Jin’Jal. Han hadde brukt mye av sin tid på å fortelle Olerion at ingen ting skjedde tilfeldig. Alt har sin hensikt, hadde han sagt. Med dette i minnet gikk Olerion resolutt tilbake til bunken og holdt dem opp mot lyset. Da så han det. De tre symbolene overlappet hverandre og skapte et nytt symbol. Han skjønte ikke hva det var, eller betydde, men det var en sammensetning av fargene til de tre andre elementene. Det så nesten rødt ut. Olerion lot fingeren stryke over bunker og ble til sin forundrelse brått varm. Han kjente en velvære strømme gjennom kroppen hans. Mens han stod der og nøt øyeblikket ble han brått oppmerksom på noen små runer inne i midten av symbolet. De dannet to linjer. Det var runer Olerion kunne lese! Han leste inni seg:
Det er en kraft som bor i din kropp. Det er en kraft som aldri gir opp. Døden
Du må lære deg aldri å gi opp. Søk visdom i jord, vann, luft og ild, aldri stopp. Gløden
Olerion ble fylt med ærefrykt. Han visste ikke hvorfor, men han fikk brått en trang til å komme seg ut. Han tok sats, hoppet ut av vinduet og falt mot bakken. I lufta forvandlet han seg selv til en gigantisk ørn og satte kursen for himmelen. Han visste han ikke kunne stoppe, før han hadde tilegnet seg den visdom skjebnen krever av han!
Det er et par veksler siden Olerion hoppet ut av vinduet i Det hvite tårn og satte kursen for himmelen som ørn. Han har flydd over hele himmelen, gjort seg om til fisk og finkjemmet små tjern og innsjøer, og gjort seg til et dådyr og løpt i skogen. Enda Olerions forvandlinger ikke helt var det samme, så forstod han nå virkelig hvorfor Dragon Grall var så fascinert over sin evne til å hame. Så mye Olerion hadde flydd, svømt og løpt rundt om i Aberdal, så hadde han enda til gode å få noen dypere innsikt i elementene og denne mystiske runen om gløden. Han måtte komme seg videre, tenkte han. Ut av Aberdal for å utforske steder ingen mann tidligere hadde ferdes. Nok en gang kom Olerion til å tenke på sin læremeste, Jin’Jal. Han husket at han fortalte om et fjell i Rodiliadistriktet, ikke langt fra hans hjemby, hvor det levde fuglemennesker og fugler om hverandre. Olerion bestemte seg for at dette skulle være hans første stopp på veien mot visdom.
Det tok lang tid før Olerion kom til roten av fjellet. Han hadde bestemt seg for å gå som en vanlig mann til Rodilia, uten å benytte seg av krefter. Han følte det var det riktige. Veien til visdom har ingen tidsgrense, hadde han tenkt da han begynte vandringen. Olerion ble stående å skue oppover det massive fjellet. Langt der oppe kunne han skimte fuglevesener med digre vinger som brettet seg utover himmelen. Olerion begynte å løpe mot en liten klippe et par steinkast unna, og omtrent halvveis forvandlet han seg til en diger katt. Farten økte markant de siste meterne mot klippen. Han satte de to forreste potene mot klippen og skjøt ut i lufta mens han forvandlet seg til en ørn, men noe var galt. Han følte seg tyngre en vanlig. Han flakset frenetisk med vingene, men klarte ikke å komme noe nevneverdig høyere. Brått ble han oppmerksom på at han ikke hadde fjær på magen eller nebb. Beina var de samme, men da han så ut mot armene sine, så han to fantastiske vinger. Flottere enn noe han tidligere hadde sett. Han skjønte nå hva han hadde forvandlet seg til. På instinkt hadde han forvandlet seg til det han søkte i fjellet. Et fuglemenneske. Med det forstod han også hvordan han skulle bruke disse vingene, og etter par flaksende vingeslag steg han mot toppen av fjellet med enorm fart. Han skjønte at luften hjalp han opp. Han hadde ikke manipulert luften, men det var allikevel Olerions egen trolldom som førte han oppover fjellet. Etter et par minutters flytur satte han seg ned ved en åpning i fjellet, en mørk hule. Det var noe med stedet som fascinerte Olerion, men han visste ikke hva. Han befant seg nå mange hundre mannshøyder over bakken nedenfor. Allikevel var han bare kommet under halvveis på ferden mot toppen.
Olerion begynte smått å kikke mot inngangen av hulen. Uten noen som helst form for varsel kom brått to gule øyne til syne i huleåpningen. Det måtte være en fugleskapning konkluderte Olerion raskt, på bakgrunn av den svarte streken i hvert øye, før han tok fram kulestaven og pekte mot skikkelsen. Kulestaven begynte med ett å lyse. Et skimrene hvitt lys fylte hele klippen og inngangen til hulen. Han kunne nå se skikkelsen. Et fantastisk vesen! Menneske og fugl i ett, som Olerion, men i stedet for hvite vinger, var skikkelsen vinger skimrende, med nøyaktig samme glimmer som lyset fra kulen. ”Du er bærer av månens kraft, Olerion”, kom det brått fra skapningen. Olerion ble målløs. Hva mente dette vesenet? Forvirringen vokste i han. ”Du søker visdom på veien mot gløden. Jeg kan se det i deg, Olerion”. ”Hva? Hvordan? Du kjenner mitt navn.”, stotret Olerion. ”Ja, jeg visste du ville komme. Jeg har hatt drømmer om deg.”. Olerion ble stående å måpe. Drømmer om han? Hvordan? ”Følg meg sa mannen”, og gikk rolig mot kanten av klippen. Vesenet spredte ut vingene og kastet seg utfor. Han for nedover fjellsiden. Sekunder etter steg han brått og skjøt med økende hastighet oppover, forbi Olerion og med retning mot toppen av fjellet. Olerion ble kastet tilbake av kreftene som fulgte mannen da han passerte han. Han kontrollerte luft, bedre enn noen Olerion noen gang hadde møtt. Selv bedre en Jin’Jal! Forvirringen ble med smått erstattet med en voldsom respekt for dette vesenet. Olerion spente ut de hvite vingene og fløy mot toppen av fjellet, etter mannen. Da han kom opp til toppen av fjellet, var han utslitt. Mannen, eller vesenet, Olerion visste ikke hva det var, satt på det høyeste punktet og skuet utover landskapet. Olerion,s landet forsiktig ved siden av han, og speidet utover. De satt stille, uten å si et ord i flere timer. Så sa mannen brått: ”Du må se hva jeg ser”. Olerion forstod ikke hva han mente. Han ble sittende å tenke, på hva mannen hadde sagt, men forstod like lite som da han sa det. ”Jeg kan ikke hjelpe deg mer”, kom det plutselig fra mannen. ”Du må selv forstå meningen med dette møtet, men jeg skal gi deg et siste tips”. Mannen reiste seg og pekte mot noen enorme fjell langt, langt unna. Selveste Dragetindene. Olerion ble sittende å stirre på disse gigantiske fjellene. Da han snudde seg for å spørre mannen hva han mente, var han borte. Han ble sittende å fundere på toppen av fjellet utover natten, mens han etter hvert ble mer, og mer klar over hva det var mannen mente. Han måtte utforske Dragetindene.
Det tok Olerion lang tid å nå fjellene. Selv om han nå hadde lært seg at han kunne bruke luftens kraft til å forflytte seg raskt, nesten som trollvandre, tok det han mange veksler før han var fremme. Han fløy over de høyeste fjelltopper, og gikk gjennom de dypeste daler. Olerion var mektig imponert over fjellenes karakter som hadde stått der urørlige siden tidenes morgen.
Dypt inne i tindene kom Olerion over et lite tjern. Vannet var renere enn noe han noen gang hadde sett. Han hadde ikke drukket på flere dager og bykset raskt mot vannet. Han forsynte seg grådig av kildevannet. Han hadde ikke gjort noe annet enn å gå og å fly i lang tid, og følte nå en trang til å hoppe ut i vannet og svømme rundt. Olerion tok av seg klærne og hoppet i vannet. Han gjorde seg om til en fisk, nærmere bestemt en fisk med samme utforming som månefisken han hadde sett da de tilintetgjorde Deum Fas i nettopp de samme fjellene han befant seg i nå. Etter omtrent en halvtimes svømming under vann, bestemte Olerion seg for å fortsette ferden. Han skjøt fart mot vannflaten, klar til å hoppe på land. Han hadde rimelig stor fart da han nådde overflaten, med i stede for å trenge igjennom, ble han slått tilbake med en voldsom kraft. Han forsøkte gang på gang å trenge igjennom barrieren, men det viste seg umulig. Olerion prøvde å benytte seg av trolldom til å bryte barrieren, men til sin forskrekkelse oppdaget han at han ikke hadde kontakt med kreftene her nede. Gradvis innså han at han var fanget, og det som verre er: forvandlingen vil omsider ebbe ut, han vil bli et menneske igjen og drukne. Olerion ble slått av panikk. Han svømte frenetisk rundt i tjernet og lette etter en vei opp, men fant ingen. Han kjente at han begynte å bli mann igjen. Redselslagen prøvde han et fåfengt forsøk på å trenge igjennom, men resultatet var det samme som tidligere. Han kjente vannet begynte å trenge ned i lungene mens han gispet etter luft. Da alt håp syntes å være ute så han brått et rødlig skjær i form av tråder over han. De dannet et hull i overflaten. Dette var hans sjanse. Med en siste kraftanstrengelse svømte han opp mot overflaten, skjøt ut av hullet og landet på bakken ved siden av tjernet. Det første han så var kulestaven. Den sendte ut røde tråder. Det var staven som hadde reddet han. Han ble liggende å gispe etter luft i flere minutter. Han forstod med ett at hans evne til å manipulere vann, aldri ville være den samme. ”Jeg frykter vann”, tenkte han. Så ble alt svart.
Han våknet av merkelige lyder. Alt var svart. Olerion satte seg forsiktig opp og holdt armene foran seg. Han forstod at han befant seg under marken da den ene hånden støtte på en vegg av jord like ved. Han forsøkte å se seg rundt, men til ingen nytte. Det var for mørkt. Olerion kunne enda kjenne smerten i lungene hver gang han pustet. Plutselig begynte staven å lyse, men det var ikke det samme skinnet han hadde sett med fuglemannen, dette lyset var hvitere. Det tok litt tid før Olerions øyne vendte seg til lyset, men da han endelig kunne se igjen så han en skapning stå over han. Olerion ble forbauset over at han ikke var redd, eller overrasket. Dette vesenet utstrålte en godhet og varme han aldri hadde sett maken til. Vesenet var en halv mannshøyde stor var bekledd i en brun pels. Han liknet egentlig ganske mye på en liten mann, hvis det ikke hadde vært for øynene. De var skinnende hvite. Skikkelsen løftet sakte hånden å la den på brystet til Olerion. Lyset fra staven ble med ett mye sterkere. Hele mannen begynte også å lyse. Sekunder senere ble mannen kastet bakover og landet på ryggen. Han reiste seg tålmodig opp igjen og gikk et par meter bort hvor Olerion så at det vokste noen urter han aldri hadde sett før. Mannen tok en av dem opp med største omhyggelighet, knuste den i hendene og hold hånden sin med urtene mot Olerion. Han viste med den andre hånden at han måtte spise. Det virket ikke som om han kunne snakke. Olerion tok urtene og spiste. Det tok ikke lang tid før han følte seg bedre. Smerten i brystet begynte å svinne hen. Olerion forstod at denne skapningen hadde tatt ham med seg, og pleiet han da han var utslått. Olerion følte med et en voldsom trygghet vokse i han.
I to veksler var Olerion sammen med denne skapningen under jorden. Olerion studerte hvordan han laget mat, hvordan han brukte urter og generelt hvordan han levde. En dag gjorde skapningen tegn til at Olerion skulle følge med ham. De gikk lenge i en underjordisk gang, før de omsider kom til en lysning. Da Olerion tittet ut, så han at han befant seg ved foten av Dragetindene igjen. Skapningen gjorde tegn til at han skulle gå ut. Olerion forstod at dette var farvel. Han takket han som best han kunne uten å bruke ord og begynte å gå mot alveskogen.
I dagene etter besøket i Dragetindene hadde Olerion tenkt mye på hva alt dette betydde. Han hadde laget seg en gapahauk ved inngangen til skogen. Der satt han nå og tenkte. Han klarte imidlertid ikke å sette alt i sammenheng før ved fullmånen flere netter senere. Brått begynte staven å lyse igjen, og det var da han forstod det. Det var hans venners krefter som hadde hjulpet ham. Gelg-Fasins månekraft hadde hjulpet han i fuglefjellet. Rams kjærlighet hadde reddet livet hans i tjernet og bergvesenet hadde utstrålt livets kraft, den samme som Jubel. Han skjønte nå hvorfor vesenet hadde blitt kastet tilbake da det tok på han. Døden i Olerion hadde nektet livet adgang i hans kropp. Allikevel valgte vesenet å hjelpe han med urter og pleie. Enda Olerions kraft representerte det stikk motsatte. En voldsom respekt for denne snodige mannen fylte Olerion mens han tenkte på dette. Olerion forstod også etter hvert at forvirringen han hadde følt, skaden fra tjernet og tryggheten hos bergvesenet hadde en sammenheng med kreftene som hadde hjulpet han på hans søken. Han visste ikke hva denne sammenhengen var. Han ble sittende å stirre inn mot alveskogen. ”Det er noe spesielt med alveskogene”, tenkte han. ”De utstråler spesielle krefter.”. Olerion visste nå at siste kapittel på hans vei mot visdom skulle finne sted i disse skogene.
Olerions glød
En morgen bestemte Olerion seg for at tiden var inne. Han pakket sammen sakene han hadde hatt med seg og noen nye urter han nylig hadde sanket rett i utkanten av skogen. Det viste seg at man ved å blande et par forskjellige urter sammen med dådyrblod, fikk en utmerket salve for leging. Olerion hadde selvsagt husket på å nedtegne hvilke ingredienser og slikt som krevdes, og stuet skriftrullen sammen med alle de andre rullene i baggen. Etter en liten stund var han klar. Han husket hva som hadde skjedd sist gang han hadde kontakt med ånden i en alveskog; han hadde besvimt og nesten mistet litt av sin styrke, og hadde derfor bestemt seg for at han nå skulle kontakte druidene i stedet for. Olerion visste nå hvordan man snakket, eller rettere sagt, sang for en alv. Han forsterket kontakten med kreftene og brukte trolluft for å spre sine ord med vinden langt innover i skogen. Han sang:
Ærede druider av Uit-Uit:
Hekselærling Olerion fra Rodilia, ber om innpass til deres fantastiske grønne skog
Hans søken etter visdom er som en evigvarende, uransakelig plog
Lærdom og gløden er hva jeg søker og ikke kan miste
Med den skal jeg kjempe mot Nekromah, helt til det siste!
Ærede druider.
Olerion ble stående og vente et par minutter. Brått stod det to grønnkledde alver foran han og sekunder etter kom det fem til. Olerion kunne se av kreftene de utstrålte at de nettopp hadde foretatt en åndevandring. Den penest kledde, trodde i alle fall Olerion (han var ikke helt inneforstått med alvenes klesbruk), steg fram og sang:
Mitt navn er Setinal-ai-Fal, den eldre
Du som søker adgang til dette evigvarende liv, hvordan våger du å bringe døden hit?
Olerion forstod at det var hans tur til å snakke. Han sang:
Ærede druider av Uit-Uit
Jeg ble ikke gitt denne Dødens kraft frivillig
Det er en kraft man verken må ære eller elske adskillig
Likevel tror jeg den kan være til nytte mot Marareia, min rivalinne
Og med den rette visdom, Dødens svakhet jeg vil finne
Det er blant annet denne visdom jeg søker her
Dødens budbringer jeg ikke er.
Ærede druider.
Det gikk noen sekunder så svarte alven. Olerion forstod at han snakket på veiene av alle druidene. Som om alles ord og tanker ble konsentrert ut av en person. De sang:
Vi ser at du snakker sant
Du er ikke Dødens adjutant
Dine krefter må imidlertid forsvinne
Før du deg i alveskogene kan befinne
Godtar du dette vanskelige offer
Så vil du kanskje kunne omsvøpe deg i Glødens stoffer.
Olerion ble stående og tenke. Uten hans krefter ville han jo ikke være annet enn en vanlig mann. ”Det finnes et mål høyere enn min egen velvære.”, tenke Olerion og sang med brytende stemme:
Jeg godtar offeret
Alvene begynte med en gang med merkelige bevegelser med hendene. Like etter falt Olerion till bakken. Han kjente kreftene bli sugd ut av han, litt og litt. Til slutt var det ingenting igjen av krefter i Olerion. Druidene ble stående å se på denne stakkarslige mannen en liten stund, som om de syntes synd på han, før de tok stavene og trollsteinen til Olerion, snudde seg og forsvant innover i skogen. Han hadde nå ingenting igjen bortsett fra en liten jerngryte, en mørk kappe og baggen med nedtegnelsene. Olerion samlet så krefter og bega seg innover i skogen.
Det tok lang tid før Olerion vendte seg til livet uten krefter. Selv døden i han var vekk. Han visste ikke hvordan man jagde etter vilt og utallige forsøk på å fange dyr hadde alle feilet. Det resulterte i at han måtte spise frukt andre ting han fant rundt om i skogen. Han befant seg i en tilstand hvor han alltid var sulten og desillusjonert. Hver gang han prøvde å oppnå kontakt med kreftene gikk en ilende smerte opp langs ryggen. Det var skogåndens måte å straffe han på hvis han ikke konsentrerte seg om sitt mål. I dager vandret bare han rundt i skogen uten noen mål og mening, mer nedbrutt for hver dag som gikk.
En natt ga han opp. Han la seg ned på alle fire, begynte å gråte og skrek ut i den kalde natteluften: ”Hva skal jeg gjøre uten kreftene mine?”. ”Hvilken nytte har jeg som kjemper uten dem?” .”Jeg vet ikke hvordan man lever i skogen”, ”Jeg kan ingen ting”, skrek han gråtkvalt. Etter en liten stund ga anfallet seg og han begynte å tenke. ”Jeg kan ikke la dette stoppe meg”, tenkte han. ”Jeg må slåss videre!”.
Månedene gikk. Sommer ble til høst, høst ble til vinter og vinter ble til vår. Litt etter litt lærte Olerion seg hvordan man levde i skogen. Han lagde feller for dyr, bygde gapahauker rundt om og sanket ved. Han begynte å tilpasse seg livet i skogen. Olerion ble forbauset over at han etter hvert hadde lært seg og trives i denne tilværelsen.
En dag, den andre vinteren, dukket Setinal-ai-Fal plutselig opp mens Olerion kokte en liten hare han hadde fanget tidligere på dagen. I over et og et halvt solverv hadde Olerion vært i alveskogen, og dette var første gang under hele oppholdet han hadde møtt noen. Setinal-ai-Fal hilste og satte seg ned. Olerion gjorde det samme. De satt stille en lang stund. Så sa Setnal-ai-Fal på sitt syngende språk: ”Jeg tror du er klar for å få tilbake kreftene dine, Olerion.”. Olerion tittet forbauset bort på han. ”Jeg har jo ikke gjort noe annet enn å leve i skogen”, svarte Olerion. ”Hvorfor skulle jeg fortjene den æren kreftene krever?”, fortsatte Olerion. ”Nettopp derfor tror jeg det er tid. Du har innsett at du bare en et lite rundøre i en stor verden.”, sang druiden. Olerion ble sittende å tenke. Omsider sa han. ”Jeg trenger ikke kreftene mer. Det finnes andre måter å bekjempe Nekromah”, sa han med stolt røst. Druiden ble sittende å smile. ”I så fall så tror jeg også du har fått den visdom du en gang søkte.”, sa han. ”Se dypt inn i ditt indre. Let etter det som varmer”, sa han og reiste seg. Olerion ble sittende å føle på sitt indre. Han kjente hvordan hjertet pumpet, hvordan blodet rant rundt om i årene, men det var noe annet. Noe ukjent. Et varmt punkt han ikke klarte å fastsette. Det var denne varmen som hadde holdt ham varm de kalde vinternettene i skogen. Det var denne varmen som hadde lært ham hvordan man skulle leve her. ”Gløden”, hvisket Olerion. Druiden ble stående å se på Olerion. Han så på ham med ære. Så lettet han, og svevde opp mot tretoppene. Da han var kommet et par meter opp i været, snudde han seg og sang: ”Stavene og steinen vil vente på deg i utkanten av skogen. Dragemester Olerion. ”. Brått våknet alle trærne rundt ham til liv. De lange greinene slynget seg ned mot ham. I det de traff han, kjente Olerion kreftene sige tilbake. Sakte, men sikkert. Også Døden. Han forstod hvor forferdelig for trærne å holde på denne kraften det måtte ha vært. Olerion følte en enorm respekt for trærne. Han reiste seg fra steinen han satt på, og sang:
Jeg ærer dere elskverdige trær, som har hjulpet en fremmed på veien mot visdom
Det er noe jeg skal huske, helt til mitt liv blir tatt av alderdom
Jeg sverger med dette å beskytte denne skog med mitt liv
Det skal jeg gjøre instinktivt
Takk for alt, kjære venner
Håper dere får alt dere trenger.
Trærne reiste seg stolte mot himmelen og veivet med greinene i takt med sangen. Det var ulikt noe Olerion hadde sett tidligere. Etter å ha beundret disse vakre skapninger en stund forlot Olerion skogen. Stavene og trollsteinen lå helt korrekt rett utenfor skogen og ventet på ham. Enda Olerion nå ikke trengte slike materielle ting, visste han at det kunne være til hjelp i kampen mot Nekromah. En kamp han nå forstod ville kreve offer.
