objektivt referat fra mandagsgruppen den 19 mai

Vi startet rollespillet på vei hjem til Miragur fra Loraimas.

Vi sto ved et vadestred over en elv i mandatet til Mundur Figjo. Over elven bevegde en diger karavane av fantefolk seg. Mens de gjorde dette stormet en ridende styrke av Figjos soldater mot karavanen. Karavanen klarte på en effektiv måte å samle seg til en vognborg, og angrepet ble avverget. Fantefolket gjorde ingen mine til å angripe, de var kun ute etter å forsvare seg. Lederen for soldatene sa at fantefolket måtte betale avgift for å krysse vadestredet, og lederen for karavanen mente at det kunne han. Han ble beordret til å bli med opp til Mundurens borg, noe han gjorde, men han ble fort slått i svime og ført bort på en brutal måte.

Vi følte ikke noe behov for å blande oss, og fortsatte vår ferd mot Miragur. Vi ble straks oppmerksom på mye oppstøy fra borgen og så at lederen av fantefolket hoppet ned fra muren og bega seg på et raskt løp ned mot karavanen. Han ble straks forfulgt, og Munduren selv ropte til oss at vi skulle fange fantelederen. Vi (utenom Kniv som ikke er så flink med å ri) gjorde så, og hadde ham straks i vår makt. Vi ble derimot snart overlumpet av 30 våpendyktige fantefolk, og vi fulgte deres råd om å trekke oss tilbake.

Mundur Figjo la jakten til side og inviterte oss på et måltid. Han så hva slags store og flotte menn vi var og ville at vi skulle gå i hans tjeneste. Han sa at han var sentral i tidens maktspill og at vi kunne få våre navn husket ved å sverge troverdighet hos ham. Det kom etter hvert ut av oss at vi var i tjeneste hos Jubilanten av Miragur (ære være hans navn) og dette førte til at vi snart var omringet av ca 50 knekter og noen få ledende dragoner. Munduren inviterte oss høflig på å la oss fange og føres til Loraimas. Stolte, modige og dyktige heltedragoner som oss er ikke lette å by på slikt, og vi kjempet tappert. Etter en kort kamprunde trakk Kniv sin runesabel og ropte LUX! Dette er kommandoen som får sabelen til å lyse. Alle ble blendet, utenom vi som kjempet med ryggen til, og Kniv prøvde å drepe Munduren. Desverre for oss så var en gullmedaljong i veien for det, og vi flyktet ut av borgen. Arrin fant ut at selv det å løpe er vanskelig nok for ham, og han vrikket foten.

Vi utmanøvrerte med enkelhet noen knekter ute i borggården og skaffet oss noen slarafler vi kunne ri med, og ikke lenge etter red de flotte dragonene ut av borgen! Vi fant ut at det å ri vekk i åpent lende ville være suicidal, og vi dro ned til fantefolket for å skaffe oss en allianse på flukten. De tok oss imot så sant vi lovte å gjøre dem en tjeneste i gjengjeld.

Munduren var smart nok til å ikke angripe denne digre og velorganiserte karavanen og sammen bega vi oss på vei til Miragur. Vi lærte fantefolket å kjenne, og fant ut at de er flotte mennesker de som alle andre. De er stolte over det de gjør, og vi mistet ingen eiendeler på turen:-)

Vi fant ut at vi ble forfulgt av en Dragon og to knekter. Vi syntes dette var ubehagelig og red ut for å ta dem i et bakhold. Da alt var klart, og Anzon hadde lagt pilene sine på strengen (han kan skyte tre piler på én gang), fant vi ut at Anzon ikke ville skyte dem i ryggen. Derfor charga vi, og Anzon skjøt da knektene og Dragonen snudde seg. Uheldighvis så var ikke Anzon så heldig med skuddet sitt, og knakk buen. Det ble en lett mach, selv om Arrin ikke utrettet stort men slo sin faste 1′er (den tredje for spillingen), og det hele ble toppet da dragonen prøvde å flykte, men ble stoppet av et fantastisk spydkast av Helten Arraz som knakk ryggen hans!

Vi spurte ut disse knektene, og fikk vite at Medaljøren av Furt skulle ta seg av oss:-s

Etter noen dager i bevegelse, så ba fantehøvdingen oss om å sette oss inn i en vogn med bind for øynene. Uredde som vi er, gjorde vi det, og satt i denne vognen i flere dager mens vi ble passet på. Vi hørte at vi tok av hovedveien, gikk ned i vann og inn en hule, til vi kom ut av hulen og steg opp av vannet igjen. Det var nok en hemmlig fantevei, som ingen annen enn dem vet om.

Så var vi utenfor Miragur! Vi dro straks opp til Jubilanten for å rapportere. I det Arraz fortalte om hvordan skyggemestrene hadde blitt drept, falt han plutselig om og fikk noen hælvetes problemer. Han så en diger blekksprut, som dro ham mot seg. Han skjønte straks at denne blekkspruten er én av Nekromahs tre ben! Det betyr at Nekromah trenger tre slike vesner på jorden før hun selv stiger ned. Arraz kunne ikke gjøre annet enn å bare stryke et heltepoeng for å overleve:-(

Anzon Abersen (Edde) snakket med Jubilanten og kom inn i hans personlige tjeneste i samme gruppe som oss:-) Welcome to the family!

Kniv ga Jubilanten den skyggestaven uten krefter som Xi-Haq drepte en skyggemester med, og fikk en flott dolk med Jubilantens merke tilbake.

Vi hadde lovet fantehøvdingen å spørre Jubilanten om karavanen kunne få stå midt på Markene inne i byen som takk for hjelpen. Dette fikk de lov til av Jubilanten.

Vi fikk et oppdrag om å dra til Empiriet. Der er det en by som det er rappotert om at det svever skygger over hele byen. Neste spilling skal vi dra dit å undersøke.