Åpenbaringen

Arraz er med sitt følge i Miragur. Han liker denne storbyen. Arraz har alltid vært facinert av byborgere. Under oppveksten var han omgitt av bondelandskap, men han visste alltid at han ikke ville bli bonde. Han ville bli Dragon som sin far, Dragon Adelzt. Derfor var han aldri spesielt interessert i bøndene han var omgitt, men dagdrømte om store byer som var fulle av glade byborgere. Her i Miragur har han funnet dem. Han ser hvor glade de er, de er nemlig i en slags feststemning på grunn av borgerkrigen i Empiriet.

Men Arraz føler ikke han kan dele denne gleden med dem. Han vet at denne borgerkrigen kun er et nederlag for hans sak, nemlig kampen mot Nekromah. Han fylles med en sorgfull følelse når han snakker med byfolket, og vender heller sin oppmerksomhet mot sine tre trofaste følgesvenner. Skuffelsen blir enda større for ham når han innser at de ikke har tid til å snakke med ham om løst og fast. De er alt for opptatte med å flørte og leke med sine kjære damer, og Arraz føler at disse kvinnene har blitt viktigere for hans venner enn det han er.

Han prøver å gjøre som dem, og setter seg ned ved siden av sin kjære Prinsesse Monie. Hun er sengeliggende, og orker verken å høre eller snakke med Arraz. Han føler med dette nok et nederlag, og ensomhesfølelsen stiger.

Han velger å dra ned til resten av følget som er ved Karavanseraiet, hvor han vil nyte respekt og omgis av modige knekter og dragoner. Men han føler snart at han ikke har den autoriteten han ønsket. Det er store Sjaur disse mennene ser opp til og tilsnakker som sin store leder. Det eneste de vil snakke med Arraz om er om det store nederlaget ved Noktur, og ellers bare om Nekromah. De har fått vite at Arraz har spilt en viktig rolle innen Nekromahs maktspill, og ønsker å vite mer om dette. Dette bringer Arraz tungt til sinns, og han minnes igjen på sin mørke fortid. Han føler et tomrom inne i seg selv, et tomrom i sjelen som fortsatt har litt igjen av Nekromah. Han blir innesluttet og taus, og lister seg vekk fra mennene.

Det er ved den store fontenen i toppen av Alléene at Arrin finner sin venn Arraz. Arraz sitter stille og ser på folket som travler seg rundt, mens han hører på brusen fra fontenen. Han spør om Arraz om noe er galt, men får ikke svar. Da skjønner han at noe trist er på ferde, og sier til Arraz at han selv pleier å dra til Glorikirken når han føler seg trist. Dette skaper et glimt av håp i Arraz øyne, og han ber om han kan bli med.

De trer inn i den fantastiske katedralen, og Arraz gjør store øyne. Han har vært her før, men da følte han seg alltid sterk og mektig, mens nå er han mer alene og ydmyk. Han føler at han trår inn i en verden av håp, et sted hvor han finner ro. Han ser opp mot taket, opp i en kuppel dekket med flotte og fargerike takmalerier. På veggene er det store vinduer av malt glass. Glass bestående av alle regnbuens farger, og det kommer lys igjennom dem som treffer den gedigne og vakre Glorien! Den henger midt under kuppelen, og skinner av gull, samtidig som det blir blandet med fargene fra vinduene i det de lyser på den.

Arrin følger Arraz inn mot hovedalteret. Der står en prest, en rolig og gammel skikkelse med kloke øyne. De to dragonene kneler, og Arraz merker en voldsom respekt i Arrins øyne. Han ser opp på presten og føler at presten er nærmere denne guddommen enn det Arrin er. Etter at Arrin har presentert seg, gjøre Arraz det samme. Presten ser lenge på ham, studerer ham. Han takker Arraz for glorien han donerte til menigheten. Arraz blir forbløffet over at en av så mange prester kan huske dette. Vet alle prestene det? Da navnet hans ble ført opp i de store skriftrullene, var navnet hans bare et lite et blant uttallige andre. Han føler at her må det være et stort og nært fellesskap. Et fellesskap han vil tre inn i og ta del av.

Han legger frem sitt ærend for presten. Presten tar ham inn i et rom som er delt i to, og ber ham fortelle hele livshistorien sin. Arraz gjør som han er bedt, og åpner seg. Han har aldri følt seg så åpen før, og samtidig føler han at det han gjør er riktig. Han blir både lei seg og glad når han forteller. Når han er ferdig med å skrifte, en scene som føltes som å vare i evigheter, tar presten ham tilbake til hovedalteret. Arraz kneler og presten legger sin hånd på hodet hans. Presten synger en salme. En utrolig vakker salme. Arraz føler at det skjer noe inne i ham. Tomrommet er i krig med seg selv. Han får et plutselig gisp, noe river seg uvillig ifra ham. Så blir han like plutselig helt rolig. Han føler noe strømme inn i seg, noe som minner ham om en søt og herlig blomsterduft. Han fylles med håp. Han fylles med GLORIEN!

Prestens salme slutter, Arraz løfter blikket og ser opp i prestens gode øyne. Presten ser på en måte glad ut. Han har et lite og beskjedent smil om munnen og sier: Velkommen iblandt oss. Arraz reiser seg. Han har aldri følt seg så lettet. Aldri før har han følt denne godheten som nå er inne i ham. Han snur seg rundt og ser seg om i Katedralen. Han løfter blikket opp mot kuppelen. Aldri har gull skint så vakkert før. Aldri har farger vært så pene.

Det er nå han gir sin største gave noensinne til denne guddommen. Noe som er enda mer verdt enn den glorien han ga. Han gir sin SJEL!

Gudeberget

Pantheonen, sier den gamle munken, er et tempel for tilbedelse av gamle guder, vet dere. Han smiler vennlig til de unge novisene, og fortsetter: Vi vender oss mot den enkelte gudens element når vi ber til den, men det gjør vi i uforstand. Vår tro er ikke sterk nok til å se gudenes sanne hjem, så vi må nøye oss med å be til gudene gjennom deres elementer.

Men, hvordan vet vi at det finnes et eget hjem for gudene da, spør en av de unge novisene.

Munken smiler over spørsmålet, som om han ventet på det og ble glad for å få rett. Han legger ansiktet i alvorlige folder, og svarer med lav stemme. Det får de unge novisene til å lytte ekstra nøye. Den lave stemmen får dem til å føle at de får del i en dyp hemmelighet. Munken forteller: Vi vet det finnes fordi noen har vært der! Berget har åpnet seg for dem, og sluppet dem inn i gudenes sanne pantheon, den høyeste helligdom i hele verda! De har kommet tilbake med krefter og innsikter fra gudene, og med beskrivelser av selve Gudeberget.

De sperrer opp øynene, ser med vantro på munken, men han nikker overbevisende.

Noen ganger får simple dødelige slippe inn i Gudeberget, forstår dere. Det er den høyeste ære som kan vises en troende, og det er ikke forbeholdt gudenes presteskap, eller tempelets munker, eller abbeden. Ingen av disse kan regne med å se gudenes hjem. Ikke en gang ordenens profet kan vente å bli opphøyd slik av gudene!

Han ser alvorlig på dem nå. De unge novisene svelger tungt av stundens alvor. Munken fortsetter: Neida! Gudeberget kan like gjerne åpne seg for deg, Njal, eller deg, Minnei, eller hvem som helst av dere! Gudene åpner sitt hjem for den de selv velger, og ingen kan forutsi hvem det er.

Munken sveiper over novisene med pekefingeren, og stopper med fingeren rettet mot den minste av dem: Rung, du kan bli utvalgt! Det kan skje i kveld, når du har bedt kveldsbønnen din! Du kan komme inn i bergets tempel og se de lysende gudene henge der, perfekte i sin form, rolige i sin utstråling. Gudene kan skjenke deg sine gyldne gaver, Rung, om du tør å gi din sjel til dem. Forstår du det?

Gutten nikker, fullstendig bergtatt av muligheten for at han kan komme til Gudeberget, der alle guder i Pantheonen bor, og at han kan få deres gaver. Han sitter med åpen munn, stirrende.

Munken retter seg igjen, og tar nok en gang alle novisene inn i sitt blikk: Det er en grunn til at jeg forteller dere dette nå. Dere har vært dyktige! Dere er klare for neste skritt på veien mot sakramentet. I dag skal jeg lede dere ned i katakombene, der ordenens gamle profeter ligger steinsatt, og der ordenens aller helligste skriftruller holdes for de innvidde. I dag skal dere få se Bergrullene, der ordenens utvalgte har skrevet om sine opplevelser i Gudeberget…

Novisene avbryter munken med et jubelbrøl. De kan ikke sitte stille. Dette er for stort, for spennende, for fantastisk til at de kan holde det inne. De jubler hemningsløst og danser, kysser hendene til den gamle munken og ler. Bergrullene har de hørt om, men de er så hemmelige at novisene ikke har visst hva de inneholdt.

Men nå vet de, og de skal få se dem! De skal få lese Bergrullene!

Referat fra alle spillingene hittil for mandagsgruppen!

Mandagsgruppen består av:

Arraz (Truls)

Wardel (Edde)

Arrin (Æling)

Kniv (Håkon)

RIP Bamsen (Håkon)

Dette skjedde for mandagsgruppen den 7.april:

Vi var i Herjast for å skaffe hans allianse, men på forrige spilling skaffet Bamsen oss trøbbel slik at vi ble beskyldt for drapsforsøkt på medaljøren. Vi ble dømt til døden men bare Bamsen mistet hodet. Dette gjorde det litt kleint på møtet vårt med medaljøren, men vi fikk lagt fram vår forespørsel om allianse. Medaljøren ville ikke inngå en allianse, men heller selv sjekke ut Nekromah og de fordelene medaljiet hans ville få av den guddommen. Under dette møtet begynte vi å spy og ble syke, dette var Nekromahs faenskap. Vi ble alvorlig syke og vi fikk et innblikk om at SELVE NEKROMAH VIL SNART STIGE NED PÅ JORDEN!!!

Vi ble kastet ut av byen fordi ingen kunne hjelpe oss til å bli friske, og mens vi lå syke i skogen ble vi ranet for absolutt ALT vi eide… Vi dro til Noktur og besøkte en insane heksemester som leget oss. Hun var forresten på gløden.
Vi kom tilbake til Jabbervokk, og da hadde selve potentaten overtatt hærtoget mot Necroma, og Herjast hadde blitt med alikavæl.
Vi fikk vite at vi skal på neste spilling i krig mot innerlia, våre 20-30tusen mann mot deres 10. men de har også ni slags nazguler (sånne fra ringenes herre) så utfallet av krigen vil være usikkert.
snipp snapp snute!

Dette skjedde for mandagsgjengen den 14. april:

Det hele startet med en del romanse i Jabbervokk. Kniv hooka opp med en jøglerdame, Arrin med ei utrolig støgg knekt(!!!), og Arraz med en utrolig vakker datter av en mundur, altså en prinsesse!!!

Videre dro vi ut på hærtog mot Nekromahs hær i Noktur! Vi hadde fra før av fått info om at Noktur hadde fått forsterkninger fra Birienk og Podium. Vi kom frem dit og møtte ei lita hær i forhold til vår, men plutselig steg disse ni “nazgulene” opp, og sendte masse døde zombier på oss… Vi måtte drepe dem mange ganger fordi de ble vekket til live etter at vi drepte dem, men så begynte vi å bruke ild, noe som var mer effektivt. Etter at det ikke var mer igjen av zombiene, så sendte de en haug av skygger på oss, dette ødela hæren vår helt! Vi måtte bruke sjelhugg på dem, men det klarte bare dragoner og ikke alle våre andre knekter…
Etter dette fløy nazgulene over oss og skapte masse frykt, hæren ble splittet og slaktet. Vår gruppe styrte venstreflanken og klarte å trekke oss unna opp på en bakketopp. Derfra ble vi vitne til at selveste Potentaten ble drept…….

Vi måtte flykte og ble jagd av marene. De dro ikke etter oss inne i skogen, men tre av dem voktet på den andre siden. Vi prøvde å lure oss unna, men støtte til slutt på dem og mange ridende riddere. De fikk hele tiden nye skyggevåpen som lanser og buer, og de skjøt rett gjennom skjoldene og rustningene våre…
Vi endte opp i slag med de alle, en kamp hvor vi ble omgitt av mørke, noe man lett kan bryte, og Kniv, Wardel og Arraz drepte hver vår nazgul. Vi fant ut at disse vesene var noe annet enn Nekromah, noe som kan taes til ettertanke.

Av hele hæren vendte vi og femten mann tilbake til Jabbervokk, hvor vi så at pompaduren av podiums bannere hang over byen…

Vår hær er totalt knust og Jabbervokk er ikke et sterkt sentrum for vår sak lengre. Vi har bestemt oss for å hente våre kjære ut av byen og dra til Miragur for å fortsette kampen!

Dette skjedde for mandagsgruppen den 21.april.

De tre store heltene, (det vil si oss + Arrin som ikke er helt enda), sammen med et følge på 16 garva menn, sto utenfor Jabbervokk etter nederlaget ved Noktur.

Vi dro inn til flyktningleiren hvor vi hadde bekjente, damer og familie. Der planla de fleste allerede å flykte/gjøre opprør. Vi (det vil si alle av oss utenom Arrin) slaya 11 knekter av pompaduren. Arrin ble drept, men han er på veien med lege, så han fikk et extra kast og overlevde.

Vi fikk beskjed om at Pompaduren hadde tatt over hele Larma, men det kom også bedre nyheter! Pompaduren og Larmas hær hadde sammen kjempet et slag mot Birienks hær!!! Birienk hadde støtte fra Babel, men vi fikk ikke høre noe om utfallet. Sannsynlighvis er de uenige om hvem som skal overta Larma.

Alle i Jabbervokk ble beordret til å stille seg rundt selve borgen en fullmåne natt. Der hadde de lagd store bål oppå hele muren, og opp steg en Mare. Mens vi så på slaya den 21 “uskyldige” mennesker, samt at den steg driiit høyt opp, slapp ned rytteren sin, for så å stupe ned å la rytteren lande på ryggen igjen. Sjuke greier, og knektene i borgen jublet villt!

Wardel ble forresten kvitt byllepikken sin denne natten, og har nå bare byllearr igjen!

Arraz er sammen med Prinsesse Abersen, og alle (utenom Arrin) klarte å snike oss inn i borgen og befri henne. Dette gjorde vi mens nesten alle knektene og dragonene raidet byen, noe vi tror var et ettersøk etter oss siden Pompaduren fikk øye på meg i byen.

Vi ga oss på flukt, og fant ut at det gjorde så å si nesten alle innbyggerne i byen. De ville dog antagentlighvis bli fanget av Pompadurens menn siden de løp ut i åpent lende. Vi flyktet en annen retning hvor mange av våre menn og bekjente også var.

Vi alle fikk heltepoeng (til og med Arrin!!!!) fordi vi hadde reddet våre kjære! Sigøynerdama til Kniv satte seg på kne og fridde til ham! Dette gjorde at han fikk 2 heltepoeng, samt en kone som opptar mannsrollen i det forholdet:-)

Vi vandrer nå gjennom potetskogene mot Miragur hvor vi vil fortsette kampen. Vi ble angrepet i skogen av spindelspyttere, og alle (utenom Arrin) viste seg godt frem i kampen (mens Arrin var spunnet fast i et tre i flere timer!)

Dette skjedde på rollespillet den 28 april:

Vi kom igang med spillingen så snart Håkon hadde fått seg en sofa å sitte i og ikke en stol, og til neste spilling har han lovet å få en lastebil til å frakte med hans egen sofa, så det ser vi frem til:-)

Vi befinner oss i Miragur, og fikk etter litt hodebry lov til å bo i Torgbyen. Vi sjekket inn på et vertshus som heter Hjelmen, som er et vertshus på silabar nivå, så vi kan ikke bo der lenge pga økonomiske årsaker. Her fikk de fleste av spillerne kost seg med sine jenter, og modige Kniv endte opp i et slagsmål som var mellom to andre personer som var uenige om gjeld og slikt.

Vi ville søke audiens og tjeneste hos Jubilant Miragur, og vi fikk beskjed om å vente på begge delene. Vi er nå et følge som betsår av oss, de tre heltene, + Arrin som ikke er helt ennå, 16 garva soldater, og ca 50 knekter og menn som har sluttet seg sammen med oss under flukten fra Jabbervokk. Disse mennene bor for øvrig ved Karavanseraiet.

Det skjedde en natt at Arraz ikke fikk sove (grunnet dyrisk sex som Arrin og hans Binne hadde i naborommet), så han gikk modig ned på fellesrommet for å få seg noe å drikke. Under dette scenarioet overhørte han to menn som snakket sammen. Den ene fortalte om en stor skatt han visste om som var nedgravd et sted, som skulle inneholde en gondul og mange aura. Den andre mannen (som viste seg å være Mundur Olden) prøvde å presse den andre mannen til å gi fra seg 6/7 av skatten hvis de fant den. Dette klarte han, og Arraz brøt inn og sa at vår gruppe kunne ta en langt mindre del hvis vi fikk jobben. Det endte opp med en situasjon som ble het og truende, men som gikk rolig for seg og de to forlot vertshuset.

Vi var veldig lystne på å finne ut mer om denne skatten, og klarte å finne Mundur Olden dagen etterpå. Vi skygget ham og fant slottet hans i Fyrstehagene. Modige og smidige Kniv snek seg inn i slottet, og overhørte en veldig innholdsrik samtale som Olden hadde med en mektig person som het Sabollan. Sabollan var den med høyest autoritet i samtalen, men vi skjønte ikke av hva slags rang han var av. Samtalen gikk ut på at denne skatten ville inneholde akkurat den gondulen de var på jakt etter, og de ville sette ut på letning etter den dagen etterpå.

Etter samtalen prøvde Kniv å snike seg ut av dette slottet (som var helt sinnsykt flott utsmykket, alt for flott til å være av mundurslekt), og ble oppdaget av en person. Kniv viste frem at han er mester på sloss, og kom seg stille ut.

Dagen etter så skygget vi Olden, han dro ut av byen med et følge på 20 mann, og vi fulgte etter med et like stort følge. Vi endte opp i en gammel og øde landsby et stykke utenfor Miragur, som var like ved et stort steinuttak. Dette steinuttaket gikk i sirkel langt ned, og var dekket av et gedigent spindelnett. Det var voktet av spindler som var tre ganger så store som en slaraff, og vi lot det andre følget ta seg av dem mens vi fulgte etter. Vi endte opp langt nede under jorden, hvor vi drepte alle av de andre, inkludert Mundur Olden som Arraz fikk æren av å drepe personlig. Plutselig steg denne Sabollan opp med et flammehav rundt seg. Han hadde to flammende sabler som var tre meter lange, og det ble en voldsom kamp. Vi alle ble nødt til å bruke alle våre heltepoeng (utenom Arrin som ikke er helt) før vi fikk has på ham. Wardel ble sterkt skadet, med hele 10 på skade, men overlevde med en styrke mindre. Arrin var heldig og fikk satt inn det siste stikket som drepte Sabollan, og ble derfor en liten helt(!!!)

Sabollan ble til aske, og alt som var igjen var gondulen. Kniv tok på den, og angrep oss. Vi andre klarte å kutte av ham gondulen før stor skade var skjedd, og vi gravde den ned igjen. Det var ingen auraskatt der, så vi vendte tomhendt tilbake.

En veldig spennende og dramatisk spilling, og på neste spilling skal vi være i audiens hos Jubilanten av Miragur.

Redsel i Lønnevelden

Etter det totalt mislykket felttoget ved Noktur, med potentaten og Jabbervokk død og halve hæren på flukt, flykter den lille gruppen på 60 mann inn i Lønnevelden. Marene sirkulerer over med sine høye skrik, og paralyserer selv de sterkeste av dem! De mørke rytterne rir på fæle beist, og det er som de sender ståler av ren redsel inn i selve benmargen på de flyktende mennene! Men heltene når skogkanten og marene gir seg, enn så lenge.

Vel inne i Lønnevelden gripes gruppa av frykt igjen. I løpet av en kort, vill og marerittpreget natt har 1/3 av gruppa løst seg opp og flyktet! Kjempen Sjaur sitter inntil et tre, tom og flakkende i blikket! Hans eller såå trygge nærvær er gått opp i røyk. Hviskingen fra redde menn går i et med det lave suset fra skogen. Hoder snur seg rett som det er, redde for hva som kanskje er bak dem. Redselen driver mennene til vanvidd. Menn som blir så skremte at de går til angrep på sine barndomsvenner. Hva skal de gjøre? Hvor skal de gå? Alt de har stått for har blitt slått til grunnen! Og nå kjemper de mot en utrolig overmakt. Men de er fortsatt helter igjen i gruppa, og de gir ikke opp så lett. De minner om at mennene fortsatt har ting å sloss for. Familie, kjærester og selve livet! De vet de må fortsette. De må holde sammen for å overleve, og ved å overleve også gi deres nærmeste en sjanse mot overmakten! Heltene står frem og leder gruppa opp av redsel og fykt, og fortsetter videre mot en uviss og farlig fremtid.

Kampen om Miragur

Da er det bestemt: rollene vil søke tjeneste hos jubilanten av Miragur, og kampanjens neste fase blir resten av “potentatene” sitt fånyttes forsøk på å stå imot Nekromahs velde i Østerlandene.

_______________________________________

Et møte i Miragur

Det er med stramme miner de åtte dragonene finner hverandre på torget i Miragur, i jubelen fra adel og pøbel som feirer at Triumviratet (Empirum Glorium Orientalis) er kastet ut i borgerkrig. Folk her tror at borgerkrigen vil gi dem muligheten til å gå til krig og vinne nok en strålende seier mot den gamle erkefiende.

Dragonene hilser stillferdig, og trekker seg tilbake til et eget rom på vertshuset Den Gyldne Krone. Der spiser de et utsøkt måltid med marinert og grillet aurok-kjøtt, og drikker frisk sider. Når måltidet og praten om hva som har skjedd siden sist er over, begynner de å snakke om situasjonen.

De erfarne dragonene er enige: borgerkrigen betyr ikke annet enn at pompaduren av Podium tror seg sterk nok til å utfordre sentralmakten i Triumviratet. Og de tror han vinner. Med de kreftene han rår over er det bare et tidsspørsmål før Gloria Malga faller, og da hersker Nekromahs tjenere over alle de tre rikene Triumviratet, Larma og Birienk. Hver av disse rikene er sterke nok til å stå imot hærstyrkene til de to jubilatene i Miragur og Silasis. Når de tre rikene forenes under én ledelse er utgangen på en krig gitt: jubilatene må tape! Borgerkrigen i Triumviratet er ikke gode nyheter for jubilatet. Den er et varsel om Nekromahs styrke.

Dragonene har grunn til å tro at det er like før Nekromahs tjenere lykkes i å mane henne frem. De har ingen grunn til å tro at noen kan hindre dette. Om Nekromahs avatar blir gitt en kropp å virke gjennom vet de rett og slett ikke hvordan de skal kunne stoppe henne. Likevel har de ikke noe valg. Jubilatene er fulle av mennesker som fortjener bedre enn å havne i Nekromahs skygge. Ondskapen må bekjempes hvor enn den er!

De snakker om å gjemme seg bort og kjempe mot Nekromah i skjul, men de er for stolte til å velge en slik vei. Hverken stolthet eller fornuft tillater dem å søke et bedre liv andre steder. De vet at Nekromah ikke gir seg før hun har lagt alt land under seg, og hersker over hele verden. De er dragoner, og de må kjempe mot denne ondskapen nå, uansett hvor stor overmakten er. Det er deres eneste håp: å bekjempe henne nå, før hennes nattsvarte klør for alvor fester seg i verden.

Og jubilatene i Miragur og Silasis er deres eneste allierte i denne kampen …

Hyll Nekromah!

Hyll Nekromah, dødens herskerinne!

Hyll Nekromah, betvingeren og frigjøreren!

Hyll Nekromah, sjelens fortærer og dragens mester!

Hyll Nekromah!

Nattens matriark! Hør oss! Vi hyller deg!

Hyll Nekromah!

(prestens manende bønn ved starten av hver rite til Nekromahs ære)