Arraz kommer til Loraimas sammen med sine flotte følgesvenner. De har dratt dit for å kartlegge maktsituasjonen der, og Arraz minner alle på å holde lav profil og ikke vekke noen oppmerksomhet rundt seg.
Derfor sitter de ikke i salen på vertshuset for å drikke å ha det moro, men de sitter mer tilbaketrukket og observerer. Arraz drar nytte av denne situasjonen. Han har som regel drukket og vært uoppmerksom når han er på akkurat slike steder som han er nå, mens nå får han med seg mer om hvordan folk oppfører seg på en måte han aldri har før. Han merker hvordan folk hygger seg og spøker høylytt, og hvordan noen prøver å snakke saklig og viktig mens de drikker og alt det viktige bare blir til skryt og tull.
Arraz merker at de fleste av menneskene her er bønder, og ikke byborgere. Derfor blir han ikke så overrasket når han merker at de aller fleste her har godtatt Nekromah som den nye guden, og ser kun de positive sidene ved det. De tror de nå kan hvile mer og slappe av, mens disse zombiene gjør arbeidet for seg. Arraz hører mange høylytte spøker som “Jeg har aldri hatt så stor nytte av svigerfar før”, ”nå har endelig de døde blitt noe annet enn en pest og plage” og “nå har jeg gjort om den felles gravplassen som ligger på min tomt til et jorde, så jeg får enda mer nytte av det. I tillegg at jeg har nå flest zombier på min gård, siden vi har vekket de som opptok plassen på det nye jordet mitt til å jobbe på min jord!”
Arraz og hans venner føler sterk avsky for disse utropene, og ønsker etter hvert å trekke seg tilbake. Men da merker Arraz én enslig ung mann som sitter mutters alene i et hjørne. De fleste personer som han før har sett på denne måten, har som regel sett ut som tjuskete tyver og annet pakk, mens denne personen ser flottere og mer tillitsfull en noen andre på dette vertshuset. Han studerer denne gutten nærmere, og skjønner straks at han er utstøtt fra de andre. Noen ganger hører han utrop bøndene imellom som “skal du oppføre deg sånn, så kan du sette deg i hjørnet sammen med den andre tullingen som er der”. Det ser ut til at alle misliker denne gutten, og de slenger dritt mot ham så ofte de kan mens de morer seg. Til og med verten på vertshuset ser ut til å behandle ham dårlig. Det er god mjød her, men Arraz ser at gutten skjærer en grimase etter første slurk av sin mjød.
Døren til hvertshuset åpnes, og inn kommer en sliten bonde. Han ser seg om etter en plass, men det er fullt, og han ender opp med å se mot den enslige gutten som sitter mutters alene. Bonden hever armen og peker mot gutten mens han brøler “Der er du din sønn av et pakk! Nå skal jeg endelig få hevnet meg på deg for det din far har gjort mot meg! Se så jævelig jeg lever i forhold til alle andre. Etter at faren din drepte alle mine zombier på en måte slik de ikke kan vekkes opp igjen, har jeg måtte slite med jorden sjæl! Kom igjen a karer, så gir vi ham skikkelig juling!” Alle de andre bøndene brøler med og kaster seg over gutten. Følget fra Miragur har store problemer med å holde seg rolige, for dette er ingen fear kamp, men de husker på oppdraget sitt og besinner seg for å ikke vekke oppmerksomhet.
Kampen er kortvarig og gutten krabber i smerte ut fra vertshuset. Når gutten er rett foran Arraz, kommer den hatfulle bonden mot ham og skal til å sette inn et siste slag. Arraz klarer ikke å besinne seg, han vet at dette slaget mest sannsyneligvis vil drepe gutten, og stopper bondens slag mot gutten. Bonden ser ham frustrert inn i øynene og sier “denne gutten kan jobbe på mitt jorde som straff for det hans far har påført meg!” Arraz holder blikket og sier rolig “Han har fått straff nok”. Bonden dukker under for Arraz sine ledeautoritet og går bort. Mens dette har skjedd har gutten kommet seg ut av vertshuset. Arraz reiser seg og går ut.
Utenfor vertshuset ser Arraz at gutten halter seg rundt et hjørne. Arraz følger etter og blir overrasket når han plutselig står ansikt til ansikt med gutten. Han blør fra både nese og munn, men det som opptar Arraz mest er sabelen gutten har trukket fram. “Du får ikke drepe meg uten kamp” sier gutten. “Jeg er ikke her for å drepe deg, jeg vil hjelpe deg” svarer Arraz. “Jeg tror ikke på deg”, “Greit nok” er de siste replikkene som sies før sablene møtes. Arraz merker at denne gutten er langt dyktigere til å fekte enn det så ut som, og det tar flere kamprunder før han til slutt klarer å overmanne ham.
Både Arraz og gutten puster tungt etter den voldsomme kampen, og gutten ser mot sabelen sin som ligger noen meter borte. Han gir opp tanken og ser Arraz opp i øynene og sier “Hva er det du vil”. “Hjelpe deg, men først må du fortelle meg om hvem du er”. Gutten tar til fornuften og legger ut om livet sitt. Hans navn er Moliz. Han har vært sønn av en dragon, og har blitt opplært av faren sin til å følge samme vei. Faren var en sterk motkjemper av Nekromah, men innså etter slakten ved Noktur at slaget var tapt. Da begynte han, sammen med sin sønn, å operere i det stille for å ødelegge for Nekromah. Det de da gjorde mest, var å reise rundt å gi zombier en ordentlig død. Faren ble oppdaget, og faren ble drept av en tropp med Nekromah tilhengere. Ingen hadde sett Moliz mens han hjalp sin far med å gi zombiene en ordentlig død, og han ble selv spart. Det vil si at han sparte livet, men har siden levd i et samfunn som forakter ham. Ingen vil ha noe med ham å gjøre, og han selv er frustrert over at han ikke kommer videre i livet sitt. Han ønsker seg vekk fra Loraimas. Han klarer ikke å fortsette kampen sin alene, og han lengter etter en eldre og mer erfaren person som han kan følge og lære av.
Arraz lytter taus, og innser fornøyd at han har funnet den han har lett etter. Sin LÆRLING!
